Aase Wind Lionæs
«Den grönne revolusjon»
Tildeling av Nobels fredspris til Norman Ernest Borlaug
Oslo, 10. desember 1970
Kilde: Les Prix Nobel en 1970, s. 77-83.

Deres Majestet, Deres Kongelige Höyheter, Mine herrer og damer

I det testamente som Alfred Bernhard Nobel opprettet den 27. november 1895, fastlegger han de betingelser den må fylle som skal få en Nobelpris. I § 1 sier han således bl.a. at prisbelönningen skal utdeles til den som under det forlöpne år «har gjort menneskeheten den störste nytte».

Dette kriterium må Det norske Stortings Nobelkomite ha for öye når den blant de mange forslag som kommer inn, skal velge prisvinneren.

Hva er det da som menneskeheten kan ha «nytte» av i dag? Det kan gis mange svar, - like mangfoldige, like nyanserte, like interessante som mennesket selv.

Men finnes det ikke i historien én vegviser som peker på og som alltid har identifisert de grunnleggende behov mennesket har og som det ville være «nyttig» å tilfredsstille?

En av de store historiske begivenheter i Europa i vårt dramatiske århundre, - den russiske revolusjon i 1917, - bar som inskripsjon på sine faner ordene: «Bröd og fred». «Bröd og fred», det er en kombinasjon av to livsbetingelser menneskene til alle tider har sett som en målsetting for å kunne utfolde sine muligheter.

Frihet fra sult var da også en av de friheter som vår förste globale fredsorganisasjon FN i 1945 anerkjente som en grunnleggende menneskerett som skulle sikres alle mennesker. Og den 16. oktober 1945 ble FAO, dvs. FN's organisasjon for ernæring og landbruk dannet som FN's förste særorganisasjon.

I 1949 ble FAO's generaldirektör, ernæringseksperten lord Boyd Orr tildelt Nobels fredspris.

Det norske Stortings Nobelkomite har i år gitt Nobels fredspris til en vitenskapsmann, dr. Norman Ernest Borlaug, fordi han mer enn noen annen enkeltperson i vår tid har bidratt til å gi en hungrende verden bröd. Vi har gjort dette valg i håpet om at det også skal gi verden fred.

Hvem er så denne vitenskapsmann som ved sin innsats i laboratoriene og på hveteåkrene har bidratt til å skape en ny ernæringssituation i verden, - og som har vendt pessimismen til optimisme når det gjelder vår sjanse til å vinne det dramatiske kapplöp mellom befolkningsøkningen og matproduksjonen?

Norman Borlaug er av norsk ætt. Han er födt den 25. mars i 1914 på en mindre gård i Gresco i Iowa i USA, og ble först utdannet som forstmann ved University of Minnesota. Men det ble i förste rekke som planteforedler han skulle gjöre sin störste innsats.

I 1944 overtok Borlaug en stilling som genetiker ved Rockefeller Foundation. Denne stiftelse hadde i 1942 startet et jordbruksprogram i Mexico i samarbeid med den meksikanske regjering. I spissen for dette prosjekt sto to fremrakende plantepatologer, professorene Stakman og J. George Harrar. Prosjektets mål var forskning og bedre utnyttelse av landbruksvitenskapelig innsikt for å utvikle Mexico's jordbruk og dermed öke og forbedre befolkningens ernæring. For fremrakende fredsinnsats gjennom dette landbruksprogram ble The Rockefeller Foundation i 1962 foreslått som kandidat til Nobels fredspris av 10 medlemmer av den svenske Riksdag.

Det er interessant å legge merke til at Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo alt i 1951 innvalgte prosjektets leder, professor Stakman, som medlem av den matematisk-naturvitenskapelige klasse.

Tyve år etter - i 1970 - ble hans elev, dr. Norman E. Borlaug, kreert til æresdoktor ved Norges Landbrukshögskole på Ås. Högskolens rektor, Jul Låg, uttalte som begrunnelse for denne æresbevisning fölgende:

«Bakgrunnen for högskolens tildeling av æresdoktorgraden til Borlaug er de imponerende resultater han har oppnådd i kveiteforedlingen, og organiseringen av utnyttelsen av disse foredlingsresultatene i landbruket, spesielt i utviklingsland. De nye kornsortene fra dr. Borlaug og hans medarbeidere har fört til kvantitative avlingsforbedringer som en tidligere neppe regnet som mulig.»

Denne utmerkelse er bare én i den lange rekke av akademiske æresbevisninger dr. Borlaug har fått fra universiteter og institusjoner i USA, Pakistan, India og Canada.

Dr. Borlaug kom til Det internasjonale senter for mais- og hveteforedling i 1944. Han er i dag direktör for «Wheat Improvement Project» i Mexico.

Fra den dag for 25 år siden, da dr. Borlaug tok opp arbeidet som planteforedler, og til denne dag har han viet all sin kraft på å nå det historiske resultat som i dag verden over kalles «Den grönne revolusjon». Det er en innsats som vil kunne forbedre levekårene for hundrer av millioner mennesker i den del av verden som i dag kalles «den fattige verden».

Gamle kulturfolk som i vår tid har vært hjemsökt av tilbakevendende hungerkriser, vil kunne bli selvforsynt med hvete. En lang og ydmykende avhengighet av den såkalte rike verden for det daglige bröd, vil være avsluttet.

Bak de enestående resultater på hveteforskningens område som statistikkens törre tall beretter om, stiger omrisset av en dynamisk, ukuelig og velgjörende ukonvensjonell forskerpersonlighet.

Dr. Borlaug er ikke bare en tankens, men også en utpreget handlingens mann. Og når man leser hans bok om «Den grönne revolusjon», forstår man at det ikke bare er ugress og rustsoppene på hveten han bekjemper - det er i like höy grad byråkratenes drepende treghet og papirbjerg som stenger for rask handling. Således kommer han i boken med fölgende advarsel:

«En av de störste trusler mot menneskeheten i dag er at verden kan bli kvalt av et eksplosivt omseg-gripende, men godt kamuflert byråkrati».

Dr. Borlaug har ikke råd til å vente. Han har en viktig sak på hjertet, han har en gjerning å gjöre, den må gjöres .

Han sier det slik: «Jeg er utålmodig, og jeg kan ikke godta at langsomme endringer og evolusjon er nödvendig for å bedre jordbruket og matproduksjonen i utviklingslandene. Jeg går i steden inn for en «yield-kick-off» - et kraftig fraspark - eller en «yield-blast-off» - en avkastningsökning med et smell - i matproduksjonen. Verdens mat- og befolkningssituasjon er av en slik störrelsesorden at vi ikke har noen tid å miste.»

Ved siden av sin innsats som forsker, og som en fremrakende organisator for utnyttelsen av forskningens resultater, har dr. Borlaug også vært en inspirerende lærer for de mange unge forskere som er blitt utdannet ved hveteinstituttet i Mexico.

Dr. Borlaug instruerer helst sine elever ute på åkrene. Det fortelles om de mange som ber ham om å holde foredrag, eller skrive avhandlinger at de får til svar: «Hva vil De helst ha - bröd, eller papir»?

I 1944, da Borlaug begynte sitt arbeid ved det meksikanske landbruksprosjekt, var ikke så mange opptatt av forholdet mellom trenden i befolkningsveksten og veksten i matproduksjonen i verden.

Etter krigen, da koloniveldet stort sett etter hvert ble avviklet, og 60-70 underutviklede områder sto frem som selvstendige nasjonalstater, var det i förste rekke disse lands utrolig dårlige helsestandard som talte til vår samvittighet.

Gjennom sin helseorganisasjon WHO satte så FN i 1950-årene inn et formidabelt angrep på de store folkesykdommene i de nye stater. Ett av resultatene av de omfattende forebyggende medisinske tiltak, var en drastisk senkning av dödeligheten i utviklingslandene. - Og nå, först i 1960-årene kommer så perspektivene for ökningen i befolkningen inn i bildet som en truende faktor, ikke bare for utviklingslandene, men for hele verden.

Befolkningsökningen blir angrepet vesentlig fra to kanter - ved opplysning om familieplanlegging og ved en forsterket innsats for gjennom forskningen i förste rekke å öke jordbrukets avkastning.

Da Borlaug og andre forskere tok til med sitt arbeid ved hvetesenteret i Mexico, hadde ikke de meksikanske myndigheter stor tro på landets muligheter som et jordbruksland. Man antok at landet hverken hadde det klima, eller det jordsmonn som trengtes for et avansert jordbruk. Landet brukte en stor del av sin valuta til å importere den nödvendige hvete.

Hveteforskerne ved The Rockefeller Foundation's prosjekt fikk den oppgaven på kortest mulig tid å hjelpe Mexico til å hjelpe seg selv. Vitenskapsmennene skulle ikke være konsulenter forskanset bak dokumenter i sine kontorer. De skulle tvert imot delta i det praktiske kroppsarbeid og slit ute på jordene.

Dette siste prinsipp var kanskje for mange av de unge forskere en nokså smertelig omvurdering av deres sosiale status, men sikkert en sunn leveregel.

I sin bok «Den grönne revolusjon», sier dr. Borlaug at det meksikanske hveteprogrammet tok sikte på å klarlegge alle de faktorer som bremset på produksjonen. Videre var oppgaven å lære opp unge vitenskapsmenn i alle vitenskapelige disipliner med tilknytning til produksjonen. Forskningens oppgave, sier dr. Borlaug videre, var å ta sikte på å utvikle sorter med större avkastning, med stor motstandskraft mot sykdommer og med egenskaper som gjorde dem velegnet til bruk i forbindelse med forbedrede agronomiske metoder, dvs. bruk av kunstgjödsel, bedre jordkultur og mekanisering.

Resultatet av forskerteamets samlede angrep på alle disse problem ble de nye meksikanske hvetesorter som man nå kjenner og som gir de forbausende store avkastninger, som er motstandsdyktige mot sykdommer og som muliggjör sterk gjödsling. I motsetning til de tidligere kjente hvetesorter, kan de nye typer overföres til fjerntliggende områder av verden med forskjellig klima.

Den viktigste begivenhet i det meksikanske hveteforedlingsprogram var utviklingen av de såkalte «dvergsorter». Etter årelangt arbeid fra dr. Borlaug og hans medarbeideres side for gjennom krysninger og utvalg å utvikle den såkalte japanske hvetesort, kom de frem til de nå så verdenskjente «dvergsorter». Dette er hvetesorter som i motsetning til de tidligere kjente langstråede sorter, har kort strå. De langstråede hvetesorter som man arbeidet med i 1950-årene ga et stigende utbytte, men de brakk når de fikk mer enn en viss mengde kunstgjödsel. De nye dvergsortene tålte to-tre ganger så store mengder kunstgjödsel og ökte avkastningen pr. dekar fra det tidligere maksimum 450 kg. til opp til 800 kg. pr. dekar. Disse sortene kan brukes i forskjellige deler av verden, fordi de er nöytrale overfor ulik daglengde. De er bedre enn alle andre sorter både på gjödslet og ugjödslet jord og både med og uten kunstig vanning. Dessuten er de meget motstandsdyktige mot hvetens verste fiende, rustsoppen.

Som et resultat av de höyt ytende hvetesorter ble Mexico i 1956 selvforsynt med hvete, og landet har i de senere år eksportert flere hundre tusen tonn årlig.

På FAO's invitasjon besökte dr. Borlaug i 1959 Pakistan. Han medvirket til at en del pakistanske unge hveteforskere ble sendt til Mexico for å studere hveteforskningssentret der. Etter et energisk arbeid med å overbevise pakistanske myndigheter og også utenlandske eksperter, fikk dr. Borlaug Pakistans politiske ledelse til å innse nytten av å innföre de nye amerikanske hvetesorter til landet. Vest-Pakistan hadde på det tidspunkt et stasjonært underskuddsjordbruk. Hveteavlingene var lave, ca. 100 kg. pr. dekar i gjennomsnitt. Jordbruket var primitivt, jorda utpint, kunstgjödsel var en sjeldenhet.

Etter en energisk innsats for å overvinne byråkrati, fordommer og sogar rykter om at dr. Borlaugs hvetesorter ville medföre sterilitet og impotens hos befolkningen, ble det til slutt godtatt at Pakistan skulle importere et visst kvantum amerikansk såkorn av de nye sorter. Og da dette såkorn först var innfört og ga de strålende resultater i ökt avkastning, var innledningen til «den grönne revolusjon»s seiersgang gjort. Pakistans hveteproduksjon er i dag 7 mill. tonn, og landet er selvforsynt med hvete. Når dette kunne nås i löpet av 3-4 år, skyldtes det ikke minst at Vest-Pakistans president personlig gikk sterkt inn for programmet, og at man kunne bygge på resultatene fra Mexico. Dette sparte landet for mange års forskning og forsök.

Dr. Borlaug var i India i 1963 for å undersöke om de hvetesorter han hadde utviklet i Mexico også kunde nyttes i India. Og historien fra Pakistan gjentok seg. Det höyeste resultat i Indias historie ble nådd i 1968 med en avling på 17 mill. tonn. Denne begivenhet ble feiret i India med utgivelsen av et nytt frimerke med innskriften «Den indiske hveterevolusjon 1968».

Etter de vellykkede resultater i Mexico, India og Pakistan er de nye hvetesorter innfört i visse områder i Tyrkia, Afghanistan, Iran, Irak, Tunis, Marokko og Libanon. Også Sovjet-Samveldet er nå interessert i kontakt med Det internasjonale mais- og hveteforskningssenter i Mexico.

Her er hverken tiden eller stedet til å gå nærmere inn på dr. Borlaugs store resultater når det gjelder hveteforskningen i de forlöpne 25 år. Men det er fastslått at han ved sin innsats har muliggjort en enestående ökning av hveteproduksjonen og en kvalitetsmessig forbedring som har utsatt den krise som mange forskere hittil har forutsagt som et resultat av det ökende gap mellom befolkningsveksten og matproduksjonen.

Når man for övrig skal vurdere virkningene av dr. Borlaugs innsats, er det klart at det kommer en hel rekke faktorer inn i bildet av ökonomisk, sosial, kulturell og politisk art, - ikke bare i det enkelte utviklingsland, men også forholdet mellom landene kommer inn i bildet. Et så viktig problem som industrilandenes hjelp til u-landene må tas opp til ny vurdering fra grunnen av. Det er klart at en ikke fortsatt kan satse på eksport av korn til utviklingslandene. Lån til industrielt utstyr og teknisk hjelp må komme mer i forgrunnen.

De nye hvetesorter vil kunne endre det ökonomiske bilde totalt i utviklingslandene.

Samfunnet vil bli rikere, næringslivet vil bli mer nyansert, hvis politikerne samtidig fölger en ökonomisk politikk som tar sikte på en generell ökonomisk vekst. De ökte inntekter i jordbruket vil gi ringvirkninger i form av vekstimpulser i alle de virksomheter det mer produktive jordbruket skaper. Sysselsettingen vil kunne öke. Det skal såes, gjödsles, lukes, höstes, markedsföres flere ganger i året. Sesongledigheten vil minske. Det store overskudd av ledig arbeidskraft som u-landene har, vil med en riktig fört balansert ökonomisk politikk kunne settes i arbeid. Det hevdes f. eks. av Lester Brown i hans bok «Seeds of Ghange» at det lokalt sogar vil kunne oppstå mangel på arbeidskraft.

Den nye teknologi i jordbruket vil kunne stimulere også andre næringsgrener, som industri, bygg og anlegg i hele samfunnsökonomien. Ökningene i avlingene vil således kreve bygging av kunstgjödselfabrikker, veier, vanningsanlegg, jernbaner, lagerbygninger, siloer og möller. Distriktene vil kunne få den ökonomiske overrisling som er nödvendig for å bygge skoler og sykehus. Hvordan man enn ser på det, så vil virkningen av den grönne revolusjon bety en ökt totalproduksjon som gjör u-landene bedre ökonomisk stillet og mer uavhengige av de rike lands hjelp når det gjelder matvarer.

Jordbrukseksperten Lester Brown gir i en artikel i «Foreign Affairs» uttrykk for at virkningen av de nye kornsorter i vår tid vil bety det samme for jordbruksrevolusjonen i Asia som dampmaskinen betöd for den industrielle revolusjon i Europa i det 18. århundre. Eller som Eugene Black uttrykker det: «De nye kornsorter vil bli forandringenes motor».

Ikke minst vil denne «forandringenes motor» endre böndenes stilling i samfunnet og deres syn på sin egen livssituasjon. En ny inntektsfordelingspolitikk med et sosialt siktepunkt vil gi småböndene mulighet til å bryte seg ut av fattigdommens onde sirkel og av den apati som fölger med en usiktslös fattigdom. Mange som har skrevet om böndene i u-land, har hevdet at böndene er konservative i den forstand at de ikke vil forandring. Men dr. Borlaug - som har stor beundring for småböndene - hevder at når forandringene förer til heving av levestandarden, vil også den asiatiske bonde akseptere forandringen. For å bruke et sitat fra dr. Borlaugs bok: «Selv om småbonden kanskje er analfabet, så kan han regne.»

De nye kornsorter og den kapitalinnsats de krever, vil öke böndenes krav til myndighetene om vanningsanlegg, transportmidler, jordbrukskreditter osv. De kapitalfattige småbönder vil bli en politisk pressgruppe som myndighetene må ta hensyn til i opplegget av sin ökonomiske politikk. Den politiske aktivitet vil öke.

Dr. Borlaug er imidlertid klar over at selv om de nye kornsorter vil öke böndenes avlinger betraktelig, så vil «den grönne revolusjon» også kunne skape sosiale problemer med negativt fortegn. Hvis politikerne i utviklingslandene ikke legger forholdene til rette gjennom en rettferdig beskatning, gjennom en jordbrukskreditt på rimelige rentevilkår, en riktig prispolitikk, vil det kunne oppstå sosiale skjevheter.

I sin tale den 20. august i år på Landbrukshögskolen på Ås uttrykte dr. Borlaug sitt samfunnssyn slik:

«Jeg har arbeidet med hvete, men hvete er bare en katalysator, en del av bildet. Jeg er interessert i den totale ökonomiske utvikling i alle land. Bare gjennom å angripe hele problemet kan vi höyne levestandarden for alle mennesker i alle samfunn slik at de blir i stand til å leve anstendig. Dette er jo noe vi alle önsker for alle mennesker på denne planeten.»

Men dette blir de politiske myndigheters ansvar og utfordring i disse land. Borlaug har gjennom sin vitenskapelige innsats som planteforedler og sitt formidable organisatoriske talent innfört en dynamisk faktor i vår vurdering av fremtiden og dens muligheter. Han har utvidet perspektivet. Han har gitt ökonomene, samfunnsplanleggerne og politikerne en forlenget frist på noen ti-år til å löse sine oppgaver, til å gjennomfore den familieplanlegging, den ökonomiske utjevning, den sosiale trygghet og den politiske frihet vi må ha for å kunne sikre alle - ikke minst verdens fattige, underernærte og feilernærte masser det daglige bröd, og dermed en fredelig utvikling. Og det er her dr. Borlaugs store innsats for freden ligger.

I disse 25 etterkrigsår som vi nå ser tilbake på, har vi i de industrialiserte overfludssamfunn fört en panikpreget debatt om kapplöpet mellom befolkningsökningen i verden og ernæringsmulighetene. De fleste vitenskapsmenn som har uttalt seg om utgangen på dette kapplöp, har vært pessimistiske.

Verden har svaiet mellom angsten for de to katastrofer: befolkningsbomben og atombomben. Begge med dödelig utgang.

I denne uutholdelige dommedagssituasjon er det at dr. Borlaug kommer inn på scenen og hugger den gordiske knute over. Han har gitt oss et begrunnet håp - et fredens - et livets alternativ:

«Den grönne revolusjon».