Siv Jensen
Vanlige mennesker
Åpningstale ved Fremskrittspartiets landsmøte
Clarion Hotel Gardermoen, 23. april 2010
Kilde: Tone Syltebø: "Jakten på FrP-velgeren" : en retorisk analyse av politiske myter og publikum i Siv Jensens taler, Universitetet i Bergen, 2011.

Kjære... kjære landsmøte.

La meg først få lov å ønske velkommen til alle dere som følger dette landsmøtet, enten gjennom tv eller nett eller andre medier, hjertelig velkommen til vårt landsmøte også. La meg også få lov å ønske velkommen til de som følger dette landsmøtet siden vi simultanoversetter det til engelsk, men mest av alt velkommen til dere som for første gang i historien kan følge en landsmøtetale fordi vi døvetolker dette landsmøtet. Det er jeg utrolig stolt av å gjøre.

For det handler om å ta vanlige mennesker på alvor. Det handler om at vi ikke bare skal snakke om universell utforming, men gjøre noe med det. Og jeg er spent på hvor lang tid det tar før andre partier kommer etter Fremskrittspartiet, også på dette området. Kjære landsmøte, det finnes et alternativ i norsk politikk og det er mulig å fornye det bestående. Det er mennesker som beveger verden. Vanlige mennesker som beveger verden. Vanlige mennesker som river murer, vanlige mennesker som velter diktatorer, ja det er vanlige mennesker som kaster regjeringer. Og ingen må undervurdere sprengkraften i en norsk folkebevegelse for forandring og fornyelse. Vi kom nesten i mål sist høst. Men vi gjorde vårt beste valg noensinne i Fremskrittspartiets historie og det skal vi være veldig, veldig stolte av.

Men det ble ikke regjeringsskifte. Og det forteller oss at gode intensjoner alene ikke er nok. At det å ønske et bedre Norge i seg selv ikke er nok. At vi trenger å jobbe enda litt hardere, stå opp enda litt tidligere og være enda litt bedre forberedt. Men viktigst av alt så må vi tro at vi faktisk kan vinne. Menneskene der ute, vanlige folk i dette land, må tro det, ja de må ville det. De må rive murene og de må kaste regjeringen ut ved neste anledning. Og vi har lært. Vi vet hva vi må gjøre bedre neste gang. Og vi vil vinne i 2013. Og la meg bare være tindrende Idar på det landsmøte, i mitt hode så er ikke nederlag noe alternativ. Vi skal vinne valget i 2013. Men vi oppnådde ganske mye i 2009 og. Vi endret spillereglene i norsk politikk. Vi endret oppfatningen av Fremskrittspartiet og vi drepte mytene om hvem som kan og har lov til å sitte i regjeringen. Og de spillereglene ble endret fordi mennesker, vanlige mennesker, var med på å bryte den barrieren, og derfor kommer ikke noe stortingsvalg til å være det samme etter dette, og derfor har vi også vist at Fremskrittspartiet kan danne regjering og at vi vil danne regjering.

Det er mennesker som beveger verden, som river murer, som velter diktatorer, som kaster regjeringer. Nye medier gjør at vi endelig kan snakke direkte med vanlige mennesker uten å bli sensurert. Men det betyr også at vanlige mennesker kan delta i debatten, debatter som tidligere vare forbeholdt noen få. Politikere, forståsegpåere, kommentatorer. Nå kan alle være med og avstanden er blitt kort slik at man kan være med på å påvirke sin hverdag gjennom å adressere problemstillinger til de som sitter med makt og innflytelse.

Facebook er mye mer enn å dele matoppskrifter. Jeg har skjønt at det fortsatt er noen journalister som fortsatt går rundt og tror det. Facebook er et debattforum, det er en møteplass hvor mennesker kan knytte kontakt seg seg imellom, hvor de kan finne hverandre på enkeltsaker, på felles utfordringer, på hverdagsutfordringer som de vil ha løst, hvor de kan organisere seg lynraskt og bruke arenaene til å stille krav. Tyvende april så hadde nettavisen et stort oppslag med et stort bilde av meg og det genererte en voldsom debatt. Så mye debatt at nettavisen selv skrev..at de fremhevet rett og slett hvor mange innlegg de hadde fått på veggen som følge av det nyhetsinnslaget. Det er veldig bra, men sannheten er at så mange innlegg har jeg på min Facebookside hver gang jeg legger ut et politisk budskap. Hver gang. Det er flere visninger på den siden enn opplagstallene til de aller aller fleste avisene i dette landet. Ganske interessant. Og det kommer til å endre vår mulighet til å kommunisere med befolkningen og det endrer befolkningens mulighet til å kommunisere med oss. Og jeg inviterte derfor alle de som er aktive på Facebook til å være med å påvirke denne talen. Og la meg få lov til å dele noen av de historiene med dere.

I februar så opprettet Lars Petter som vi nettopp så på skjermen her, Facebookgruppen som heter "Vi som protesterer mot NAV". Systemet fungerer ikke. I løpet av fem dager hadde den gruppen 13 500 medlemmer. Nå har de passert 40 000. Og når Lars Petter sendte meg denne historien så fortalte han at han hadde opprettet denne gruppen for å sette fokus på hva den vanlige mann i gata mener om NAV, hvilke møte de har med NAV, hvilke mangelfulle tilbakemelding de får, hvorfor systemet ikke virker. Og han sier at det tidvis har vært umulig å legge ut nye innlegg på siden fordi aktiviteten er så høy.

Og det er sterke historier hvis man går inn der og ser hva folk skriver. Det er sterke historier. Sterke historier som forteller oss om vanlige menneskers møte med NAV. Men vanlige mennesker kan rive den muren. Vanlige mennesker kan gjøre det mulig med fornyelse og forandring. Og Fremskrittspartiet vil gjerne hjelpe dem til å lykkes med det. Vi har lenge hatt en mening om hvordan NAV kan gjøres bedre.

Og la meg fortelle hva Fremskrittspartiet vil gjøre for å bedre på situasjonen i NAV. For det første så må vi sørge for at kompetansen blir til, tilbakeført til frontlinjen, der hvor brukerne er, der hvor de møter, i det øyeblikket de går inn av døren med sitt problem, med sin utfordring som de håper at noen kan hjelpe dem å løse, ja, i det øyeblikk så skal de møte kompetanse, men ikke bare kompetanse, også beslutningsmyndighet. Sånn er det ikke i dag. Man har av en eller annen merkelig grunn funnet ut, at det var bedre, smartere å lage enda mer byråkrati ut av dette, så man opprettet en forvaltningsavdeling og støvsugde alle de lokale kontorene for kompetanse. De ble støvsugd.

Bare for å illustrere hvor komplisert dette systemet er blitt, så er det altså sånn. Den dagen du går inn på et kontor med ditt problem så sitter det der en saksbehandler uten makt og myndighet, som har fått beskjed om å samle inn dokumentasjon, søknadspapirer, for deretter å sende det til forvaltningsavd.., til en.., til en.., til NAV sentralt. NAV sentralt, ja det kan jo hende de oppfatter at nei, de har ikke fått den dokumentasjonen de trenger. Og hvis de oppfatter det så sender de saken tilbake, til denne stakkars saksbehandleren som så må ta kontakt med brukeren for så å få fatt på de nye papirene for så å sende det tilbake igjen til NAV sentralt. Og det stopper altså ikke der. Hvis det er slik at man da bestemmer seg for å innvilge søknaden, ja da, he, ja da sender forvaltningsavdelingen dette til utbetalingsavdelingen for de har jo ikke myndighet til å utbetale. Og så kan det hende at brukeren får saken sin avklart. Og det kanke være meningen at vi skal lage systemene så komplisert, så tungrodde, når det er mennesker i nød som trenger hjelp i hverdagen sin. Dette går det an å gjøre enklere. Derfor sier vi, flytt kompetansen ut der hvor brukerne er og sørg for at de har beslutningsmyndighet til å avgjøre saken der og da. Det sparer oss for byråkrati, det sparer mennesker for mye lidelse og det er på tide at vi får ryddet opp i dette systemet.

Men vi vil også bytte ut ledelsen i NAV, for den har vist seg fullstendig udugelig gjennom den prosessen vi har bak oss. Det bør ikke premieres. De bør snarere tvert imot erstattes av noen som er i stand til å utvikle NAV til å være et brukervennlig, et brukervennlig organisasjon hvis mål er å ivareta den som har behov den dagen de går inn døren.

Vi må styrke kompetansen hos NAV. Sivilombudsmannen har pekt på dette mange ganger. Det er ikke godt nok, men det er mulig å gjøre noe med det. Og vi har gang på gang foreslått å opprette et eget ombud, et NAV-ombud. Regjeringen har skrevet i Soria Moria erklæringen at de vil vurdere det, men mitt spørsmål til Jens Stoltenberg er: «Hvor lenge vurderer du dette? Det er relativt enkelt å ta stilling til. Vil du eller vil du ikke ha et NAV-ombud?» Den beslutningen bør nå komme. Den avklaringen bør nå tas, for det dreier seg om alle disse menneskene som mange av dem har så store utfordringer at det å bale med systemet i seg selv er krevende nok. Da er det greit å ha et ombud som kan ivareta deres interesser på en god måte.

Og vi veil selvfølgelig innføre et erstatningsansvar, der hvor lovverket blir brutt overfor den enkelte bruker. Og som vi også har sagt gang på gang på gang, sørg for å få helhet i dette. Dette kunstige skillet mellom sosialkontor, arbeidskontor, trygdekontor, det kan vi ikke holde på med. Men det er jo fordi man har bestemt seg for at sosialhjelpen skal ligge i kommunene, mens alle de andre oppgavene er tillagt staten. Men det er et unødvendig kunstig skille, fordi det vi bør ha som hovedmål i en serviceinstitusjon som NAV burde være, det var å se mennesket som kom inn døren og være i stand til å gi det mennesket riktig hjelp til riktig tid. I stedet for så har vi fremdeles denne slåsskampen om hvilken kasse som skal ha ansvaret for å utbetale penger. Det er uverdig og det gir ikke nødvendigvis det riktige tilbudet til det mennesket som der og da trenger hjelp.

Janne er avdelingssykepleier. Dere så også henne på en liten video. Hun har sendt en sterk historie fra sin hverdag i helsenorge. En hverdag hvor hun vet at det stadig utvikles nye, nytt utstyr, nye medikamenter som hvis de blir tatt i bruk kan gjøre livet mye enklere for svært alvorlig syke pasienter som kan få bedre livskvalitet med disse medikamentene. Men vi tar dem ikke i bruk, for Norge har angivelig ikke råd til det. Og hun har fortalt om hvordan det oppleves for henne, i sitt møte med pasientene å forklare dem at joda, medikamentene finnes, pasientene er klar over dette, men vi har dessverre, vi har dem ikke. Vi har fått beskjed om at vi ikke har råd til å kjøpe dem. Og hun spør, hun spør: «Hva er vitsen med å utvikle nye behandlingsmetoder når vi ikke kan benytte dem fordi det ikke er budsjett til det,- i et av verdens rikeste land?» Og jeg synes det er et veldig godt spørsmål.

Men vanlige mennesker, vanlige sykepleiere kan rive denne helsemuren. De kan sørge for forandring og fornyelse, hvis de ønsker forandring og fornyelse. Og vi vil gjøre det. Vi vil for det første slutte å late som vi ikke har penger, for det har vi. Og vi må erkjenne at hver gang vi behandler en pasient så koster det penger. Men da må vi sørge for at sykehusene får verktøy til å få køene bort, til å få ventetidene ned og da må de inspireres og motiveres til å behandle fler, i stedet for med dagens system hvor de får en pott med penger og beskjed om å gjøre det beste ut av det. Vi vil ha innsatsstyrt finansiering, fordi det dreier seg om å stimulere sykehusene til å behandle flere pasienter. Det er i bunn og grunn det helsevesenet bør ta seg av, det er å sørge for at folk blir friske.

Så må vi legge bort hatet mot det private. Jens Mo, han som etablerte Ring medisinske senter, det som i dag heter Volvat, begynte jo denne kampen, begynte kampen mot helsemonopolet. Fordi han visste, at i det øyeblikk man knakk monopolet så var det brukerne, pasientene, som ble satt i fokus. Da begynte man å konkurrere om deres gunst. Da begynte det å bli interessant å være pasient fordi man kunne velge bort det dårlige og velge det som var bedre. Og på alle andre områder i samfunnet hvor vi har latt konkurransen få lov å inntre, så har det vært til fordel for forbrukeren. Kvaliteten har gått opp, ikke ned. Mangfoldet har blitt bedre, ikke dårligere. Mulighetene har blitt flere, ikke færre. Og i de aller fleste tilfellene så bruker vi pengene mye mer fornuftig også.

Og det er i bunn og grunn det også dreier seg om. For det er ikke bare et spørsmål om penger, det er også et spørsmål om organisering og det er et spørsmål om å ta mennesker på alvor. Det er, altså, vi må slutte å lure folk, med denne debatten om lokalsykehus. Det regjeringen nå gjør er å ta bort funksjoner, sånn at man sakte men sikkert legger sykehusene brakk fordi de ikke lenger har noe å drive med. Men jeg synes at man i hvert fall bør være ærlig i den debatten. Liv Signe Navarsete må være ærlig. Og det er de ikke når de nå later som at det de egentlig driver med er å gjøre helsetilbudet i Norge bedre. Nei, det gjør de ikke. De gjør ikke det før de tar bort det kunstige klasseskillet som har oppstått i dagens Helsenorge fordi sosialister er livredde for det private.

I dag er det jo sånn at de som har råd til det kan kjøpe seg ut av den offentlige helsekøen. De kan gå på Ring, eller altså Volvat eller andre private institusjoner og få behandling med en gang. Vi som ikke har råd til det må stille oss bakerst i køen og vente til det er vår tur. Og den køen er lang. Det står fortsatt 250 000 mennesker i den køen. Og når jeg hører den setningen der så minner det veldig om Sovjettiden, men det ække det, det er Norge i 2010. Det er Norge i 2010. I dag så kunne vi lese i avisen at Haukeland sykehus, de måtte jo fyre så mye i vinter for det var jo, det var jo kaldt, det var jo så kaldt, nå er nødt til å spare penger. I dag har de da bestemt seg for å sette ned innetemperaturen med tre grader for å spare penger. Det ække så nøye om det blir litt kjølig der inne, for pengene må spares. Systemene er viktigere enn pasientene i dette, i denne Arbeiderpartistaten. Vi vil snu det rundt og gjøre menneskene viktigere enn systemene. Derfor er det viktig at mennesker er med på å bevege verden.

Mette så dere også en video av. Mette har to tvillinger på fem år, Hanna og Nora, og Hanna er multifunksjonshemmet. Hun er hundre prosent bevegelseshemmet, hun har cerebral parese og komplisert og veldig alvorlig epilepsi. Og hun trenger døgnkontinuerlig tilsyn fordi hun er syk. Og hva er vel mer naturlig enn at familien, hennes mor, ønsker å ta vare på henne? Men Mette skriver at hun har kjempet en endeløs kamp for å få omsorgslønn som gjør at hun kan klare å være hjemme med Hanna. Hun ville spart kommunen for millioner av kroner dersom hun var hjemme og pleiet sitt syke barn i stedet for å sette henne bort, stue henne bort, på en institusjon. For det er alternativet med så syke barn. Det ække noe mellomløsning. Det er enten heldøgnspleie på institusjon eller at du tar den jobben selv som mor, og det står det respekt av. Men hun jobber altså Mette, hun jobber turnus, hun jobber kvelder og hun jobber helger. Og seks kvelder i måneden så må hun sende Hanna fra seg fordi hun må på jobb. Og hun skriver om hvor sårt det føles at ditt eget barn kun blir betraktet som en utgiftspost på et budsjett. Hun gråt, hun kastet opp, de første gangene dette skjedde. Og det skjønner jeg, det skjønner jeg veldig, veldig godt.

Og Jens Stoltenberg burde jo takke Mette og alle de andre foreldrene, for Mette er ikke alene, alle de andre foreldrene i tilsvarende situasjon, fordi de vil være hjemme og passe på sine egne barn. For man oppnår nemlig to ting da. Det ene er at vi tar vare på noen helt grunnleggende verdier i vårt samfunn, hvor vi tar vare på hverandre i stedet for å stue hverandre bort. Og i tillegg så sparer vi altså penger. Vi sparer penger på å ta vare på hverandre i stedet for å stue hverandre bort. Mette er her i dag, Mette sitter der. Og for det første så viser det at veien fra å være en engasjert borger på Facebook til å komme på Fremskrittspartiets landsmøte, den er kort. Men nå Mette, så er du blant venner, nå er du hos et parti som synes at det du gjør er formidabelt, nå er du...

Mette har satt i gang arbeidet med å rive den muren på vegne av alle de foreldrene som ønsker å ta vare på sine barn. Og den kan rives, hvis mange nok vil at den skal rives ned. Og vi står klare til å gjøre noe med det.

I min landsmøtetale i fjor så fikk dere møte Grete Enli. Grete drev, eller driver, Trondhjem private omsorgstjeneste. Det var der vi var og besøkte Ringvolltunet omsorgssenter da vi la fram vår hundredagersplan i valgkampen. Hvor vi viste frem dette flotte private sykehjemmet som stod helt tomt fordi Rita Ottervik og resten av sosialistene i Trondhjem kommune nekter å ta dem i bruk fordi de ikke er eid av kommunen. Nå er Ringvolltunet lagt ned på grunn av det. Trondhjem kommune har sagt nei takk til flunkende flotte nye sykehjemsplasser fordi de er prinsipielle motstandere av å slippe flere til. Det er situasjonen.

Men Grete er aktiv, også på Facebook, og hun forteller, har fortalt meg i løpet av hva som har skjedd med henne, i løpet av det siste året. Og hun forteller om en situasjon, om en utvikling i Trondhjem som er ganske dramatisk. Hvor personalet ved en del av omsorgsinstitusjonene nå blir bedt om, og nå ber jeg dere holde dere fast, de blir bedt om å gi de eldre flytende ernæringstilskudd fordi de ikke har tid til å gi dem mat. Det går tidvis 15 timer fra de får kveldsmaten sin til de får frokost. Det er en lang rekke brudd på loven som finner sted i Trondhjem kommune. En lang rekke brudd.

Men som om ikke det er nok, for det er den hverdagen syke eldre mennesker møter nå, i Trondhjem, i dag i Trondhjem. Men så innkaller altså kommunaldirektøren til et temamøte, og dette er jeg ikkje sikker på om dere orker å høre, jeg skal fortelle det likevel, et temamøte hvor overskriften var fremtidens flerkulturelle eldreomsorg. Han ba da om, og inviterte til en debatt, om hvordan kommunen skulle kunne planlegge for at fremtidens eldreomsorg i Trondhjem måtte legge forholdene best mulig til rette for integrerte bønnerom. Han ba om at debatten måtte dreie seg om hvordan de lettest mulig kunne tilpasse matvanene. Det var viktig for fremtidens eldreomsorg, men ikke for de som sitter der og venter i dag. De får flytende ernæringstilskudd. Og så, om ikke det var nok, for de har jo ikke råd til å gjøre noe med eldreomsorgen i dag, så skulle diskusjonen dreie seg om hvordan de skulle bygge store og romslige nok omsorgsboliger for fremtiden, vel vitende om at våre nye landsmenn likte å bo sammen. Alt dette er jo sant, men det er aldeles skrekkelig av en kommunaldirektør som ikke har stell og styring på eldreomsorgen i dag å i det hele tatt å tørre å ta den debatten. Den debatten bør man ta den dagen man har kontroll, den dagen det skinner av eldreomsorgen, den dagen man kan si og se de eldre rett inn i øynene og si at nå har vi gitt dere en verdig omsorg som dere fortjener, da kan vi ta den debatten.

Men det er altså mennesker som Grete som kan rive denne muren ned, hvis man bare vil ha forandring, hvis man bare vil nok at eldreomsorgen i Norge skal bli bedre. Dessverre så kommer den kommende kommunevalgkampen nok en gang til å ha eldreomsorgen som øverste sak. Og vi kan si allerede nå at i løpet av neste kommunestyreperiode vil vi ha akkurat de samme problemene som vi har nå. Det er å holde folk for narr. Og det er fordi at systemene er viktigere enn menneskene. Man tviholder på en gammeldags måte å organisere eldreomsorgen på som har spilt fallitt. Og det gjør de jammen meg alle de andre partiene, tviholder på dette systemet. Hvor vi sier at nøkkelen ligger i å flytte finansieringsansvaret fra alle trehundre og noen kommuner til staten, slik at det ikke spiller noen rolle hvor du bor, for du skal ha den samme retten til en verdig eldreomsorg, til et verdig tilbud den dagen du har behov for det. Det ække noe vanskelig å få dette til. Det er i bunn og grunn bare en vilje til å prioritere mennesker fremfor systemer. Vi vil det, vi vil rive denne barrieren ned, vi vil rive denne muren bort og hvis mange nok av dere der ute vil det samme, ja, så får vi det til.

Jørgen, han er yrkessjåfør, og jeg skal lese hva han skrev på min Facebookside. Han skrev: som yrkessjåfør er vegstandard et naturlig hett tema blant meg og mine kollegaer. Jeg kjører maxitaxi på riksvei 7 i Hallingdal, og frakter daglig rullestolbrukere på den veien som enkelte steder har dype hull og i hjulspor som er over 20 centimeter dype. Og han spør: «Hvordan er det mulig?» Og han spør: «Er det noen som har tenkt på følgeskadene av dette?» Men det siste spørsmålet han reiser, som jeg synes kanskje er det aller morsomste, det er: «Hvor er egentlig Arbeidstilsynet hen, for dette er min arbeidsplass og jeg har til gode at Arbeidstilsynet har kommet og stengt den.»

Det hadde vært noe det, det hadde vært noe det. Tenk dere det da, på skitur opp til Hemsedal så blir du stoppet av et skilt hvor det står: «Dessverre stengt. Arbeidstilsynet har vært her og vi finner alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven så her er det ikke lenger lov å kjøre.» Er det det som skal til? Er det det som skal til, før at det skjer noe? Og er det derfor Arbeidstilsynet ikke er der? Jeg håper virkelig de hører på nå, litt mangel på andre oppdrag så kan de begynne å snakke litt på vegne av alle landets yrkessjåfører. Men da kan gjerne Sigbjørn Johnsen mene, at vi stjeler penger fra våre barn og barnebarn og oldebarn når vi ønsker å investere i vår egen infrastruktur. Når vi ønsker å ruste opp dette landet, når vi ønsker å vedlikeholde vegene våre, når vi ønsker å bygge mer. Hvordan han klarer å komme til den konklusjonen, det får være hans problem. Du må være sosialist for å klare å tenke sånn. Og da må gjerne Jens Stoltenberg være kjempestolt av de hele 12 kilometerne med ny motorveg som hans regjering vil bygge i 2010. Det er jo langt, det er jo kjempelangt. Vi hadde vel kanskje, kanskje klart å komme ned til Kløfta bensinstasjon herfra. Med litt flaks og litt nedoverbakke så kunne det gått.

Men vanlige mennesker kan rive den muren og. Så har jeg lest med stor interesse. Per Kleppe. Tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet. Og følg med. Han skriver: «Budsjettsystemet bør endres for å tilrettelegge for store prosjekter.» Tenk å sparke seg selv så til de grader på skinnleggen, da. Fordi han, og han sier det, han er ærlig nok å si, at det var vanskelig når han var finansminister, han skriver at kontantprinsippet har bidratt til at finansdepartementet motsetter seg prosjektfinansiering og dermed budsjettvedtak for hele den perioden investeringen varer, med mulighet for effektiv framdrift. Han erkjenner, at han gjorde masse feil som finansminister. Han erkjenner at det skriver seg tilbake til den tid, mange av de problemene vi i dag har med norsk jernbane. Fordi man enda ikke har greidd å ta et oppgjør med byråkratene i finansdepartementet. Og hvem sitter der nå? Sigbjørn. Og hva mente Sigbjørn før han ble finansminister? Da syntes han det var en glimrende idé å få litt fortgang på infrastrukturbyggingen i Norge. Veldig smart. Veldig fornuftig. Å bruke litt mer av vår oljeformue og investere det i vårt eget land. Merkelig hvor fort han glemte det. Enten så har han veldig kort hukommelse, og da er det et aldersfenomen, og det tror jeg ikke noe på for jeg er veldig opptatt av seniorpolitikk, og hvis ikke det er det så er det rett og slett manglende evne til å ta et oppgjør med byråkratene i finansdepartementet. Derfor skal Fremskrittspartiet ta det oppgjøret med byråkratene.

Forrige helg så var jeg i Hallingdal jeg og. Da var ikke riksveg 7 blitt stengt enda, og jeg besøkte Brusletto. Brusletto er en liten familieeid bedrift som driver med håndverk av ypperste klasse. De lager dette her (her viser Jensen frem en kniv og ei slire). Pass dere nå. Pass, hvor er du, Arne Strand?

Jeg fikk lov å følgje hele produksjonslinjen. Jeg fikk lov til å se hvordan de laget hver eneste lille ting på disse flotte håndverksproduktene, hvorav veldig mye av arbeidet gjøres for hånd. For hånd. Dette er en bedrift som har gått i arv gjennom generasjoner. Som har klort seg fast oppi Dalom, med dette produktet, som er en merkevare både i Norge og i utlandet. Så spør jeg: «Hvordan, hvordan går det?» «Vi klorer oss nå fast.» Det er en bedrift. Ti eiere. Ti personer fra en familie. De fortalte meg, at de, de er veldig grådige mennesker, for de tar ut hele 1600 kroner i utbytte hver seg gitt. Og jeg har lyst til å understreke hva det betyr, fordi at der hvor vi, altså vanlige lønnsmottakere, får lønn, altså lønn utbetalt, arbeidsinntekt, så er det eiernes mulighet til å skaffe seg inntekt, ja det er å ta ut utbytte. Så de blir skikkelig feite, på denne voldsomme, dette voldsomme utbyttet som de tar ut av bedriften.

Men de, jeg snakket med en av dem, Hans het han. Han fortalte meg at han alene betaler 1400 kroner i måneden, det beløper seg til rundt 1600 kroner i året, i formueskatt. Bare for å eie den bedriften. Bare for å få lov til å ha mennesker ansatt som han i tillegg betaler arbeidsgiveravgift for. Og alle skjønner at det regnestykket ikke går ihop. Når de ikke kan ta ut utbytte for å leve, men må betale formidable beløp hver seg bare for å eie, så kommer det regnestykket på ett eller annet tidspunkt til å føre til at den bedriften ikke kan leve videre.

Samme med Pers Hotel, hotell på Geilo. En av eierne der, ung flott dame, sa til meg: «Jeg tar ikke ut en krone i utbytte for det er rett og slett ikke mulig, men jeg betaler 50 000 kroner i året i formueskatt, bare for å eie.» Bare for å eie. Og det er det det dreier seg om, for vanlige mennesker som er eiere i små og mellomstorebedrifter rundt omkring i Norge. Og det er de bedriftene vi har mest av. Det er ikke de store konglomeratene, det er de små. De små bedriftene som gjør at dette landet går rundt. Da må, da må noen slutte å late som at vi har denne formueskatten fordi vi skal fordele rikdommen rettferdig i Norge. Dette har ingenting med rettferdighet å gjøre. Dette har bare med dumskap å gjøre. Og nå kan flere enn Hans, flere enn Brusletto, flere enn Pers Hotell, være med på å rive den muren ned. Det er mulig. Vi kan ta formueskatten bort.

Vi kan gjøre mye mere med skatten og. Jeg snakket med da jeg var i debatt med Raymond Johansen i dag tidlig. Og det var altså ikke måte på hvor hånfullt han snakket om det å gi skattelette. Det var altså et stort problem for dette landet, at folk fikk beholde litt mer av sine egne inntekter. At de selv kunne råde over det de tjente. At de selv kunne ta beslutninger om hva som var klokt, en klok måte å forvalte pengene på. Ingen skal fortelle meg at en sosialist er bedre enn meg til å passe på mine penger.

Anne Christine har også sendt meg en historie. Hun er lærer. Hun er spesialpedagog og hun har jobbet 24 år i norsk skole. Og nå advarer hun. Hun advarer mot enhetsskolen. Hun sier at det har blitt en lidelse å undervise i tekstanalyse, i litteratur og nynorsk, når mange av elevene knapt kan skrive. For det er den hverdagen hun møter. Hun skriver at enhetsskolen, den fungerer bare ikke i praksis. Og det bør Arbeiderpartiet lytte til, for det er de som har laga'n. Hun sier, at det vi må gjøre er å skape større toleranse for ulikhet og hun sier: «Alle er forskjellig og sosialistene greier ikke endre det selv om de aldri så gjerne vil.» Og til det har jeg bare en ting å si, jeg er helt enig.

Folk snakker om bensinpriser, om dieselpriser, de snakker om forskjellsbehandling i NAV, eldre som ikke får pleie, mens vi bygger nye flotte fengsler med all verdens fasiliteter. Og de setter det opp mot hverandre for de synes det er urimelig. Mange mener mye om integreringspolitikk, om asylpolitikk, men her er det ingen som vil stå frem, av frykt, for hvilke konsekvenser det vil få. Men jeg tør å stå frem. Dette er et område hvor kanskje ikke vanlige mennesker tør å reise seg og rive barrierene, men det er et område hvor vi etter avtale med det norske folk skal rive de murene ned og vi skal gjøre det som jeg snakket om i min landsmøtetale i fjor, sørge for at alle mennesker med minoritetsbakgrunn bosatt lovlig i dette landet skal ha de samme demokratiske rettighetene som det vi har. Det må bli slutt på at vi skal ta omkamp på omkamp på omkamp på rettigheter som allerede er vunnet for kvinner, for de gjelder altså ikke for innvandrerkvinner, fordi vi lukker øynene og later som om de ikke er der.

Det gjelder barn. Alle de skolebarna som blir bortrøvet fra norsk skole, fordi foreldrene deres har funnet ut at det er bedre at de går på koranskole i Pakistan. Hvor er deres rettigheter hen? Hva gjør vi med et lite barn når de blir kjønnslemlestet, hva gjør det med det barnet? Hva gjør det med en, et barn, som jeg vil mene at en tretten år gammel pike er, når hun blir tvangsgiftet i en alder av tretten år? Hva gjør det med deg, når du tvinges inn i voksenlivet allerede da? Vi leste nylig om en sånn sak. Hvor de ble avslørt. Foreldrene ble faktisk fengslet, og ære være, men det var ingen represalier for den moskeen eller den imamen som hadde faktisk hadde foretatt tvangsekteskapet i Norge. Når skal man begynne å gjøre det? Når skal vi slutte, når skal vi slutte å la gamle gretne gubber som kaller seg for imamer og mullaer få lov til å diktere premissene, stikk i strid med de grunnlovsfestede demokratiske rettighetene som vi hegner så høyt om?

Det er mennesker som river murer. Det er mennesker som beveger verden. Noen mener at det er på tide å skille kirke og stat, og jeg mener at det også er på tide å skille staten og Arbeiderpartiet. For hvor ble det egentlig av maktkritikerne, hvor ble de av, de som i et tradisjonelt samfunn kaller seg maktkritikere. Det pleier å være pressen, det pleier å være kulturlivet, det pleier å være fagbevegelsen, det pleier å være kirken, og det pleier å være vanlige organisasjoner. Det er det det pleier å være. Men hva er situasjonen her? Jo, her er situasjonen den at Arbeiderpartiet har tatt kontroll på alle sammen, så nær som organisasjonene, men der gjør de nå et siste fremstøt. Fordi det organisasjonene ber om, det er jo at staten skal ligge unna. De vil bare ha en momsordning som gjør det enklere å drive med frivillig arbeid. Hva er Arbeiderpartiets svar på det? Nei, noen enkle løsninger skal vi ikke ha her. Her skal vi sørge for at hver eneste en av dere blir en post på statsbudsjettet, slik at dere må forholde dere til oss i Arbeiderpartiet. Da får vi kontroll på dem også, og da er det slutt på en hver kritikk. Da forstummer alt.

Siste vi har sett om kirken, den er jo der den og. Dagens nyhet om at Arbeiderpartiet nå endelig slår fast at preses skal ligge i Trondhjem og preses skal bo der og. Ingen bønn. Til tross for at vi har vedtatt at vi gradvis skal skille kirken og staten. Fordi det ville være lurt med en kirke som fikk lov til å være uavhengig, for det ville være lurt at kirke og politikk ikke ble blandet sammen. Men hva gjør Arbeiderpartiet? De forter seg å endre spillereglene slik at de får den siste lille kontroll før det hele er over.

Og hva gjorde de med kulturen? Jeg er helt sikker på at det var en eneste mann som velta hele det greiene der og han heter Knut Håvik. En stakkars mann som turte å være opponent i Kulturrådet. Turte å si ting på en annen måte, turte å gjøre ting på en annen måte, turte å stille kritiske spørsmål til noen av de overføringene og støtteordningene som man klarte å finne på å dele ut gjennom det derre organet der. Da endret Arbeiderpartiet spillereglene. Sørget for å selv ha kontroll, på hvem som sitter der, og det var best å vite hvem de var og ha de tett innpå seg og ha god kontroll. Da er vi kvitt all opposisjon. Da er det bra.

Og, jeg kan, denne listen er lang og tida flyr, men jeg er nødt å gå innom en viktig ting til, for mange mener jo at forskerne i dette landet begynner å bli mindre og mindre uavhengige også. Og hvis man kobler pressen og forskerne sammen, da begynner det å bli riktig artig, fordi jeg mener jo at den viktige jobben i å være en maktkritiker, det er å gå etter makta, ikke gå etter opposisjonen. Men hva var det vi så i valgkampen? Da gikk man etter opposisjonen.

Dette var et herlig lite gjennomtenkt oppslag i Aftenposten. Ekspertenes dom over Fremskrittspartiets kriminalpolitikk. Ekspertenes dom. Man slo fast med bred penn at det ville gå fryktelig galt på nær sagt alle områder hvis vår kriminalpolitikk blir gjennomført. Så finner vi jo ut da, etter litt arbeid, at disse ekspertene ikke er uavhengige en eneste en av dem. Alle sammen som uttalte seg i denne artikkelen her var aktive politikere enten i Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV... Det er ikke no å klappe for det.

Det er ikke noe å klappe for i det hele tatt faktisk. Hilde Bape, rusforskeren som mente noe om dette. Aktiv i SV. Og hun ville helst ikke fortelle om det for det ville jo ødelegge hennes kredibilitet som uavhengig forsker. Ja, det skjønner jeg godt. Samme med han fra Transportøkonomisk institutt. Aktiv i Senterpartiet. Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen. Aktiv i Arbeiderpartiet. Kjempeuavhengig. Kjempeuavhengig. Og det var så vanskelig å få noen til å innrømme at dette var fjås, men til slutt så krøp Arbeiderpartiet, nei Aftenposten til korset og laget et bitte bitte bitte lite dementi langt inne i avisen. Og men de ville ikke beklage, at de hadde brukt disse ekspertene, men de vakke helt fornøyd, så sjefsredaktøren hun sa: «Forsiden har blitt diskutert en del på desken i etterkant. Vi tok kanskje litt for hardt i og gjorde det kanskje litt for enkelt når vi skrev ekspertenes dom. Det kan jo høres ut som det var en samlet forskerstand, og det var det jo ikke.» Nei, det var det jo ikke.

Men la meg bare slå fast noen få ting. Kriminalpolitikk, det forstår Fremskrittspartiet seg på. Men på dette området vikke vi rive en eneste mur. Vi skal snarere tvert imot bygge mange fler. Så kjære, kjære landsmøte. Mange mener at Fremskrittspartiet ikke kan komme i regjering fordi vi er annerledes. Men til alle dere vil jeg si. Det er en grunn til at Fremskrittspartiet er annerledes. Det er en grunn til at vi snakker annerledes. Det er en grunn til at vi engasjerer oss i enkeltsaker for enkeltmennesker. Det er en grunn til at vi er et Folkeparti.

Vi er nemlig mye mer enn et politisk parti. Vi er også en protestbevegelse. Mot umyndiggjøring, mot urettferdige skatter, mot meningsløse reguleringer. Vi er også et grasrotopprør mot en løssluppen asylpolitikk, og snikislamisering og en håpløs kriminalpolitikk. Og vi er også systemkritikere i en politisk verden hvor det bare er vi som synes å stille noen spørsmål ved alle de etablerte sannhetene i vårt samfunn. Og vi er det reelle alternativet til de gamle partiene som har vekslet på å styre landet i årtier.

Det er mennesker som beveger verden, det er mennesker som kan rive murene, som kan velte diktatorer og som kan kaste regjeringer. Det var vanlige mennesker, og en av dem sitter her, som sørget for at vi fikk brød og melk i butikkene på søndager. Det var vanlige mennesker som gjorde det, for de gjorde opprør mot idiotien. Og det var vanlige mennesker, vanlige kvinner faktisk, som sørget for at kvinner fikk stemmerett. Og det var vanlige mennesker som veltet Ceausescu, det var vanlige mennesker som gjorde det. Og Bjørn Kjos er et vanlig menneske som har sørget for mer konkurranse i luftfarten som har betydd uendelig mye for flypassasjerene fordi prisene har gått ned og tilbudet har gått opp. Og Rema 1000 og RIMI og KIWI er alle laget av vanlige mennesker som har sørget for at vi har fått et mangfoldig dagligvaretilbud i Norge, noe vi ikke hadde før. Jens Mo, også en helt vanlig mann, en helsepioner som utfordret de etablerte sannhetene i helse-Norge. En vanlig mann. Vi kan fullføre hans livsverk, men vi gjør ikke det ved å være hjemmesittere, vi gjør det ved å være med i folkebevegelsen for et bedre Norge. Det er folk som beveger verden. Det er vi som skal hjelpe dem til å få den fornyelsen som de sårt ønsker seg, og jammen meg er det mulig å være et realistisk alternativ i norsk politikk. Tusen takk skal dere ha.