Carl Joachim Hambro
Landet har mistet en dådskraft
Minnestund ved Fridtjof Nansens død
Stortinget, 14. mai 1930
Kilde: Stortingtidende 1930, s. 1584-1585.

Ærede medrepresentanter!

Stortingets medlemmer er samlet i dag for å hedre en stor nordmanns minne. Fridtjof Nansen er død. Og det underlige er, at skjønt han av år snart var en gammel mann, føler vi det alle som om noget lyst og strålende er gått bort, at landet har mistet en dådskraft. Det var Nansens lykkelige særkjenne, at han gjennom alle årene bevarte sin ungdom, lengselen mot det ukjente, følelsen av at gjerninger ventet ham, interessen for det kommende, samfølelsen med det voksende, livsspenningen. Og det blev Nansens store lykke å leve i en tid, da hans land la beslag på alle hans evner og på alle hans krefter. Ingen av hans anlegg fikk ligge ubrukt, alle blev der stillet krav til, og han imøtekom dem alle, og han vokste ved det.

Hans gjerning er så mangesidig og så rik, at det er vanskelig å måle den og å samle den. Han blev ført fra det ene til det annet av livets sterke strøm, og i alle gjerninger og på alle steder var han sig selv. Videnskapen førte ham til dåd, og dåden førte ham tilbake til videnskapen igjen, hans innsats i den biologiske og oceanografiske forskning vil være nok til å bevare hans navn, men også videnskapen blev for ham utlengsel, og hans ferd over Grønlandsisen, ferden over Polhavet var prøver på hypoteser, beviser for hans opfatning. Og de gjorde ham til det samlende nasjonale symbol som han blev.

Bjørnson skrev i sitt dikt, mens vi ventet på "Fram":

"Han satte ud som tanken gaar, 
fra kjendt mod ukjendt ved at ane. 
Aarhundres gjetning angstfuld staar, 
der han forsvandt med Norges fane."

Men Norges fane hvilte trygt i hans hånd, han førte den frelst tilbake fra tåkeheimen, og han slapp den ikke. Med full rett kunde Erik Werenskiold tegne Olav Trygvason i hans billede. Slik stod han i vår bevissthet, og slik kommer han til å bli stående.

1905 kalte på det klokeste og sterkeste i ham, og han blev vår beste ambassadør, ikke bare ved det hof, han var knyttet til, men hos folkene og i verdens omdømme. Den diplomatiske gjerning var for ham bare et pliktmessig tidsfordriv, som han skyldte sitt land, men som han skyldte sig selv å vende tilbake fra. Landet kalte igjen på ham, og han dro ut i særlig misjon midt under verdenskrigen; og nu nådde han ikke mer tilbake til de stille studier. Fra arbeidet for Norge og for å sikre Norge tilførsler blev han kalt til å arbeide for det ene land efter det annet, det ene folkeslag efter det annet, for å sikre dem tilførsler, for å hjelpe de lidende, for å hjemsende fangene. Og han som mer enn de fleste ringeaktet titler, fikk den smukkeste nogen mann har båret: høikommissær for flyktninger.

Her hjemme er hans navn blitt æret ved å knyttes uløselig til det store fond, som blev muliggjort ved hans innsats i videnskapen. Ute i verden er hans navn blitt knyttet til et annet fond, det fond som skulle sikre de statsløse deres menneskerett. Et Nansen-pass er blitt det dokument, som er deres vern og beskyttelse.

Gjennem det nasjonale til det internasjonale, gjennom arbeidet for gjenreisningen av sitt eget lands forsvar til arbeidet for å sikre verdensfreden, gjennom gjerningen for Norge til innsatsen i Folkeforbundet - det er den store linje i hans virke.

Undrende står vi ved hans død. Et så rikt veld av liv slukket, så meget lysende varme blitt kold. Og allikevel - for ham selv var det en lykke å kalles bort, mens han ennå sto i sin krafts tid. Ennu syntes han, at han kunde nå alt. Ennu hadde han følelsen av, at store oppgaver ventet ham, ennu lengtet han mot de fjerne mål, mot stillheten og viddene, mot det store øde og det grenseløse utsyn fra ungdommens dager. Han blev skånet for nederlag og opgivelse. Han fikk gå over i det store ukjente, mens Norges fane ennå hvilte trygt i hans hånd, og han hadde ikke følelsen av, at den blev for svak til å bære.

Hans minne samler oss alle som hans gjerning samlet oss. Vi sier med Bjørnsons ord ved Schweigaards båre:

"Hjælp os, Gud, så vi kan lære, 
naar Lys i Landet Du vil bære, 
Gud, Du veed, hvor smaa vi ere: 
0, giv os Længsel, Folke-Ære, 
at vi det Store ej forsmaa!"

Vi lyser fred over Fridtjof Nansens minne og vil bevare det høit og i ære.