Eivind Berggrav
Når kusken er gal
Foredraget ble holdt våren 1941 på prest- og menighetsstevner fra Trøndelag til Vestfold
1941
Kilde: Eivind Berggrav: Staten og mennesket - oppgjør og framblikk. Oslo 1945, s. 219-232

I det siste har man ofte tatt fram dette med de to regimenter hos Luther. Dette er blitt en løsreven sats, som volder forvirring. Det er på tide å slå fast at for Luther som for oss er der bare ett regimente, det er: Guds regimente. Det kunne ellers bli gjort til at med de «to regimenter», det verdslige og det åndelige, tilhører vi to forskjellige herrer og har to slags lydighet. Det ville bli den groveste forfalskning av Luther. Vi har bare én Herre, og der er bare en lydighet. Dette er hovedsatsen.

Det nytter ikke å komme med den innvending at både Luther og det nye testamente taler om to slags lydighet. Dette er galt hvis en tenker seg at det gis noen annen makt som er likestilt med Gud eller en fremmed herre ved siden av ham. Vi står bare under Gud, hvem det så er som ellers representerer hans myndighet.

Livet er for Luther et stort kampfelt. Striden står mellom Gud og Satan. Dette er «dualismen», to-heten i verdensløpet. Noen annen to-het finnes ikke. Heller ikke finnes det noe nøytralt felt - f. eks. en verdslig øvrighet som hverken er Guds eller Satans. Ingen kommer utenom, alle er med i det veldige drama.

Ser en ikke dette klart, er det livsfarlig å snakke om to styresett eller om en dobbelt lydighet. Det kan snart bli til at vi skylder Satan lydighet hvis han er «innehaver av den faktiske makt».

Til og med Jesu ord om å gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er, har vært utsatt for misbruk. Som om keiseren var en parallell makt, som vi står i forhold til akkurat som til Gud. Prov i Jesu tale å sette inn et annet ord istedenfor keiseren, f. eks.: Gi verden hva verdens er! Eller: Gi Satan hva Satans er!, så lyner det straks fra Sinai.

Til og med finnes det dem som vrenger Jesu ord så de i praksis kommer til å bety at vi egentlig og først må lyde øvrigheten - og bare når dette kommer i direkte strid med Guds ord, blir vi nødt til å pense over til Gud. Den verdslige lydighet blir altså her gjort til nr. 1, og lydigheten mot Gud blir nr. 2, det sekundære. Guds lov skulle være en anmerkning i verdens lovkodex, befale visse unntagelser fra det som ellers er regelen! Det er hverken slik eller omvendt. Gud er hverken nr. 1 eller nr. 2. Han er den eneste. Det eksisterer bare én lydighet. Noen lydighet nr. 2 finnes ikke. Vi står ene og alene til regnskap for Gud. All annen tale er synd mot det første bud.

I den store kamp og spaltning, den mellom Gud og Satan, står både kirke og øvrighet, verdslig lov og kristelig lov. På en av sidene befinner vi oss, aldri midt imellom, aldri utenfor.

Med Luthers ord: «Gud er vår Herre, han er eneste øvrighet over alt som finnes av skapning.»1

Til dette sitt eneregimente bruker Gud i menneskenes verden organer som skal kjempe hans vilje fram og representere hans orden. I denne verden er der noe grovere og noe edlere, det som bare er født og det som tillike er gjenfødt. Også det grovere skal være under orden. Ellers ble det kaos. Orden i det ugjenfødte skal tjene befrielsesverket for sjelene. Til denne grovtjeneste har Gud innsatt «øvrigheten». Øvrigheten har sitt oppdrag fra Gud, ikke i frelsens tjeneste direkte, - dette duger den ikke til, - men i oppholdelsens tjeneste, i ordenens tjeneste. Til frelsens tjeneste har han innstiftet sin kirke. Det åndelige regimente er selve Guds ord. Dettes organer er forkynnelsen, forvaltningen av ord og handlinger fra Gud til sjelens frelse og til å virke Guds rike. Begge ordninger er av Gud, begge «regimenter» er hans. De kan like så lite skilles som Skaperen kan skilles fra Frelseren. Men hver av dem har sitt oppdrag, sin fullmakt, - de får ikke blandes sammen. Det som er født av kjød, er kjød, og det som er født av ånd, er ånd.

Derfor er den verdslige øvrighet satt over «kjødet», over den ytre vandel - og over den alene. Den skal holde i age, fremme det gode, verne retten og den åndelige frihet. Dette skal kirken ikke gripe inn i med verdslige midler.

Begge slags tjenere skal føre Guds sak, derfor blir de forent i den felles oppgave, som Gud vil:

a. Fremme kjærligheten. Skal dette skje, må orden og rett herske også i kroppenes verden. I et vilt kroppskaos av drifter og viljer måtte Guds-kjærligheten kveles. Dette ville være Satans vilje.

b. Kjempe mot Satans og djevelens rike i alle dets former og finter, avverge det ondes anslag, slå ned voldsferd og urett, øvrigheten med «sverdet», kirken med «ordets sverd».

Guds program for den «verdslige» øvrighet er altså at den skal være skaperhåndens redskap. Derpå og derpå alene grunner seg alle kristnes plikt til å være lydige mot slik øvrighet. Det er ikke fordi øvrigheten i seg selv fortjener eller har krav på noen lydighet eller ærbødighet. Den skal ha det bare fordi den er en Guds ordning. Legg merke til at Luther uttrykkelig betegner den rette ærefrykt for øvrigheten som religiøs (religiose venerari). Det er fordi den har Guds oppdrag.2

Øvrigheten er derfor ikke et blott og bart svøpeorgan. «Den er ikke satt over Guds menighet som over stokk og sten, over sau og hund.»3 Den har med mennesker å gjøre, til og med kristne mennesker. Både Guds oppdrag og hensynet til undersåttene setter jernskranker for hva øvrigheten kan tillate seg.

Med «øvrighet» mener Luther smått og stort, keiser og rådmann, fyrste og borgermester. Uttrykket svarer i virkeligheten godt til det vi har vent oss til å kalle «det offentlige» eller staten. Men en må være klar over at staten er blitt noe mer nå enn den var i eldre tid.

Den antikke stat var justis, militærvesen. Den holdt seg til den ytre vandel, - den omfattet ikke som den moderne stat også oppdragelse, kultur, åndsliv. Luther selv fant seg midt i frambruddet av dette. Derfor begynner oppgjøret med den nye statsidé hos ham. Dette oppgjør må stadig føres videre, ellers forkludres linjene, Guds ordning tynes, Satan får fritt spill. Ingen «moderne» stat kan komme utenom Guds vilje. Hva Luther sier om fyrster og øvrighet, er i så måte hevet over tidens skiften. Selv en stat som er blitt fellesorgan for borgernes mer personlige anliggender - som skolegang for barna - blir ikke herre over disse anliggender. Om staten er uttrykk for et flertallsstyre eller for et fåtallsdiktatur, blir det samme. Staten står under de av Gud gitte menneskerettigheter og samvittighetsplikter. Ingen stat kan blande seg med makt i sjelenes saker. Da blir den fordervet som stat.

Når Gud har satt det skarpe skille mellom det regimente som har med orden å gjøre, og det regimente som har med sjelene å gjøre, så er det ikke bare for å få greie linjer. Det har en dypere årsak: Hvis dette skille ikke opprettholdes, blir det Satan som tjener på det. Da smyger han seg inn og hersker i begge riker. Vil øvrigheten ta seg til et velde over sjelene, så formaster den seg i Guds saker. Vil kirken ha verdslig makt, så blir den besatt av det onde. Faren er like stor for begge. Både paven og keiseren kan komme til å tjene djevelen, både stat og kirke!

Hva er da djevelens spesiale?

Det sataniske er maktsyken i alle dens former og utslag, makten for maktens skyld uten etiske normer, maktvilje utenom Guds vilje, makten uten retten. «Sjelen» i denne maktsyke er egoismen, alt i oss som vil herske og ikke er villig til å tjene kjærligheten, tjene Gud - alt dette er det sataniske.

Derfor hører det til Guds ordning at områdene skal skilles forat ikke fristeren skal få fast grep. Guds deling av regimentene tjener frelsens sak. For på rette måte å fremme den skal kirken være en åndelig og ikke en verdslig makt, og øvrigheten skal være verdslig og ikke forsøke seg på å dirigere sjelene. Øvrigheten skal skape orden og rett og fred, så sjelene kan leve sitt frie liv. Da har øvrigheten mer enn nok å bestille. Griper den ut over dette og inn i det som er Guds, da er den ute på rov hos Gud.4 Kirken og øvrigheten kan derfor ikke unnvære hverandre, men kommer de over i hverandres område, så blir begge to demoniske.

Vil staten være total, det vil si når den selv vil være livsanskuelse og påtvinge en livsoppfatning, da er ifølge Luther djevelen løs. Da krever staten for seg det helliges glans, da setter staten seg i Guds sted, da er den antikrist. Bare så lenge øvrigheten har Gud til sin øvrighet, er den øvrighet etter Guds orden.

Luther er selvsagt klar over at de enkelte øvrighetspersoner ikke alltid er seg dette bevisst. Like fullt er de under Gud, fordi deres embete, deres oppdrag, er det. Det er heller ikke personene som har fått Guds stempel. De kan være ugudelige kropper. Institusjonen er like fullt guddommelig. Derfor er, sier han, ordensmaktens gjerninger av Gud, om så personene er av djevelen.

Dette hevder han fordi Guds makt går tvers igjennom personen og utløser seg i gjerningen - akkurat som når en vantro prest gir sakramentet: Hans verdensfinger forvandler ikke Kristi legeme til Satans legeme. Kristus er for sterk. Han slår igjennom.

Men så er også gjerningen alene av Gud når den gjøres etter hans oppdrag, etter hans innstiftelse. Derfor er sakramentet gyldig alene når Kristi oppdrag fullføres rett, og øvrighetens gjerning er Guds alene når den øves av en rettmessig øvrighet. Uten rett finnes det ikke øvrighet av Gud. Hvis makten skal komme først og så retten, da er vi i Satans rike. Luther kaller det tyranniet. Tyranniets øvrighet er som en gal kusk eller en løpsk hest.

Hva følger nå av dette for lydigheten?

At vi skal være lydige mot all øvrighet som er innsatt av Gud, om så personene er onde eller de er gode. Lydigheten er mot «embetet», mot oppdraget og fullmakten.

Ubetinget lydighet? Nei. Konfliktene ligger i svøp endog i den beste rettsorden. Fristeren er på ferde overalt og til alle tider. Gjør øvrigheten synd, da må Guds kirke kjempe. Dette må kirken gjøre, ikke fordi den er over øvrigheten, men fordi den har Guds kall. Den som tier og samtykker, blir Satans redskap. Luther hadde selv konflikter nok. Vi behøver ikke gå til Worms for å møte ham i kamp med øvrigheten. Men for Luther gjaldt det en kristelig kamp. Hvis kirken ville gripe til verdslige midler, så gikk den over i fiendens leir. Kirkens doméne og eksistens er ordet, Guds ord, samvittighetsordet.

Bare ord? Ord er aldri bare, så sant de er Guds. Ord er handling, innsats, mot, vilje til å ta konsekvenser, til sist også villighet til å lide.

Luther har på ingen måte ømmet seg når det gjaldt å gå imot øvrigheten. Det er ikke slik at vi nølende og forsiktig, halvveis som om vi hadde urett, skal ta tørn med urettmessig øvrighet. Som alltid i sann kristen ferd gjelder det her ikke noe negativt - finne en utvei -, men positivt: Det er plikt å være ulydig.

Dette tar Luther ikke lett. Han ville være den siste til å slippe løs privatsamvittigheten til å være over øvrigheten. Ikke bare skal samvittigheten være bundet i Guds ord og prøvet på kirkens tro, den skal også kristelig være villig til å lide urett. Og den som taler mot øvrigheten skal ha «embete» til det, det er også her embetet som taler, ikke personen. Privat selvhevdelse er samvittighetens frister på alle maktens avveier. Lidelsens villighet renser, embetets ansvar skjerper.

De kristne våpen er derfor disse to: ordet og lidelsen. Synd blir det å svikte ordet og å krype i skjul for ubehaget. Da blir vi «mordere av vår egen rett».

Har de kristne en motstander blant øvrigheten, heter det: «Du skal være Guds ord mot ham. La din munn være en Kristusåndens munn.»5

«Vi får lide det som de lar gå ut over oss. Men aldri tie til det og billige uretten. Vi får heller dø for sannheten enn tie stille og la dem ha rett når de gjør urett. For sannheten skal man bekjenne, og uretten skal straffes. Det er stor forskjell på disse to ting: å tåle urett og vold - og å tie til urett og vold.»6

«Å advare og å straffe din motstander når han gjør synd er å gjøre stor barmhjertighet midt i det ondes verden. Du frir din samvittighet, og det er likevel ikke hevn, det er lutter velgjerning.»7

I en sum: Den som tier, gjør seg medskyldig. Han svikter Gud. Det får ikke hjelpe om de har makten over oss. Det hadde Pilatus også over Kristus: «Se hvordan han trosser på sin makt, den stolte hedning. Som om han ville si: Jeg er en stor herre, jeg har makten. Du er en stakkars tigger imot meg. - Akkurat slik gjør våre junkere og tyranner i dag, de praler og vifter med at de har makt til å innsette og til å avsette oss.»8

Så får vi bli avsatt. Denslags makt de har, skal ikke vi strebe etter. Det er ikke opprørsk å la seg avsette, men «opprørsk ville det være om en ordets forkynner ikke straffet øvrighetens laster. Slikt er dovne og gagnløse predikanter.»9

Men om det ikke skal brukes ytre makt, så kan likevel den kristne komme i ytre konflikt. Han kan måtte nekte å lystre.

«En spør: Hvis min herre har urett i sin krig? Svar: Hvis du vet sikkert og visst at han har urett, så skal du frykte Gud mer enn mennesker, og du skal ikke krige for ham og ikke tjene ham, for da kan du ha god samvittighet for Gud. Ja, sier du, men han tvinger meg, han tar fra meg det jeg har, han tar mine penger, min lønn, og dessuten blir jeg kanskje foraktet og utskjemt. Svar: Det må du våge og for Guds skyld la fare hen og gi alt.»10

Helt generelt, uten spesielt hensyn til krigstjeneste, blir det samme sagt slik:

«Når din egen fyrste har urett, er da hans folk skyldig å følge ham? Nei. For mot retten skal ingen handle; det er Gud som vil ha retten, og ham skal du lyde.»11

Aller klarest er dette når den verdslige makt vil ta fatt på sjelenes område:

«Når de vil gripe inn i det åndelige område og fange samvittigheten hvor Gud alene vil sitte og regjere, så skal man slett ikke lyde dem og attpå ha ære av det. Verdslig område og regimente strekker seg ikke lenger enn til de utvortes og de legemlige ting.»12

Først og fremst refser i så fall Luther ved å gi en klar karakteristikk av deres ferd.

Hertug Georg forbød innbyggerne i Leipzig å dra over grensen for å delta i evangelisk gudstjeneste i et annet fyrstedømme. Som den svorne fiende av reformasjonen han var, satte han i verk de brutaleste voldsmidler mot de evangeliske. De måtte ha legitimasjonstegn, de ble landsforvist og gjenstand for samvittighetstvang. Luther skrev da (1533) offentlig:

«Sikkert er at hertug Georg og hans medforrædere og medforfølgere stiler altfor høyt og griper inn i Guds embete. For deres makt strekker seg bare til kropp og eiendom og verdslige ting. Men de, de driver på og forhører angående hjertenes og samvittighetenes hemmelighet og vil herske der og fremture etter sin lyst. Men å bryte seg inn og ville trekke fram hjertenes sak, dømme og straffe den, slik som eders tyranner og forrædere gjør, det har de fra den lede djevel fra helvete, og de skal få avlegge dyrt regnskap overfor ham som har forbudt slikt.» De er «tyranner, som tar seg til en ny og fremmed makt, som hverken er dem medfødt eller gitt av Gud eller mennesker, men som de har røvet med overmot og i forbrytelse.»13

Luther hadde før måttet kjempe mot den elendighet som kom av at pavedømmet og de kirkelige herrer tok seg verdslig makt. Nå møtte han trusselen fra de verdslige herrer «som vil være bisper og paver». De vil til og med bestemme hva man skal tale, og vil «regjere prekestolen»:

«Av neve-embetet har de gjort seg et munn-embete! De verdslige herrer vil styre det åndelige regimente og regjere prekestol og kirke, så jeg skal måtte preke hva du, fyrste, liker å høre! Nei, så skal heller djevelen få min plass og preke.»14

Over ord og skrift i Guds kirke skal en sånn herre ingen ting ha å si. Prøver de seg, skal du svare at «det passer seg ikke for Lucifer å sitte ved Guds side»: «Kjæreste herre, jeg er skyldig å lyde deg i det som angår kropp og gods. Befaler du meg noe i overensstemmelse med dette ditt maktområde på jorden, så vil jeg følge ordre. Men vil du bestemme hva jeg skal tro og hva jeg skal skrive, så vil jeg ikke lyde, for da er du en tyrann og griper for høyt, og det har du hverken rett eller makt til.» - Tar han så fra deg det du eier og straffer deg for slik ulydighet, salig er du da! Takk Gud at du var verdig til å lide for guddommelig ords skyld. La ham bare rase, den narr, hans Dommer skal nok finne han.»15

Ikke engang gå dem til hånde skal man, om de kommer og krever noe av oss som de ikke har rett til. Det ble i 1523 i flere tyske stater utferdiget ordre om å beslaglegge noen skrifter med oversettelse fra Bibelen som Luther hadde gjort. Befalingen lød at når betjenten kom, skulle folk levere dem. Luther skrev da:

«Ikke et blad, ikke et bokstav skal dere levere dem - under salighets forlis! Den som gjør det, utleverer Kristus i Herodes' hender. For de handler jo som Kristus-morderen Herodes. - Vi skal finne oss i at de renner gjennom huset og bruker vold, men vi skal ikke billige det eller bistå dem eller følge dem eller lyde dem med en finger eller med et skritt. For slike tyranner handler ikke som øvrighet skal.»16 De er ikke lenger øvrighet innsatt av Gud, de er denne verdens fyrster, og denne verden er Guds fiende, og så gjør de slikt som er Gud imot, og som gefaller denne verden, og så kan de ha sine titler så meget de vil!

- Men når så kirken har plikt for Gud til ikke å tie til statens eller øvrighetens synder, blir så ikke kirken politisk når den sier fra? Betyr ikke Luthers atskillelse av de to «regimenter» nettopp at kirken må ha sin klart avgrensede doméne i det oppbyggelige? Skal ikke kirken forkynne evangeliet og bringe frelse til sjelene, - punktum?

Luther har på ingen måte skilt de to regimenter, så de skulle være to verdener uten forbindelse. De har hver sine oppgaver, men oppdraggiveren er felles, og målet er bestemt av ham. Øvrigheten er under Guds lov. Kirken skal ikke være øvrighet, men den skal holde Guds lov opp for øvrigheten:

«Gud har satt sine prester og predikanter og gitt dem det embete at de skal lære, formane, straffe og trøste - kort sagt drive Guds ord».17 De skal offentlig formane øvrigheten. Og det skal de ikke gjøre bare om kirkens sak blir krenket eller skjennet. Jesus har gjort oss solidarisk med vår neste. «Alle som lider urett, er kirkens front.»18 Det ville være forræderi mot Kristus om kirken tidde når andres rett ble trampet på, så lenge bare dens egen frihet ikke var i fare.

Med «Guds ord» mener Luther ikke evangelium alene - som om det kunne skilles fra Guds lov. Å preke evangeliet betyr å preke både det glade budskap og den ubrytelige lov. Evangelium uten lov er ingen ting. Og så visst som frelsestilbudet er henvendt til mennesker, bestemte mennesker, nemlig dem som lever i dag og er omkring deg, så er også loven alltid direkte og aktuell: Du er mannen. Å preke evangelium i himmelsvevende alminnelighet er å fornekte ordet som vil bli kjød. Den som fortier Kristus refseren, har også fortidd Kristus frelseren. Feige tjenere er de som her lister seg unna. «Det finnes nok av prester og biskoper som står i prekeembetet. Men de står ikke, de tjener ikke Gud trofast, de er late og unyttige tjenere, som ikke sier fra til fyrster og høye herrer, - de ligger og snorker i sitt embete.»19

Med Guds ord mente Luther heller ikke opplesning av teksten fra Bibelen. Han mente verbum vocale, tungens ord, det forkynte ord, det levende vitnesbyrd. Hele kirkens liv og eksistens er å være Guds ord. Den prest som taler ut fra Guds ord, taler Guds ord. Og Guds ord er alltid myntet på det som lever i dag, loven så vel som evangeliet.

Fordi det er Gud som står over de to regimenter, må den som forkynner, forkynne Guds ord for begge. Ellers tapte jo Gud sin egen ordning av syne. Gud innsetter ikke en øvrighet og skyver båten fra og lar den fare sin egen sjø. Ordet skal lyne og lyse over denne øvrighet, så visst som Guds ord skal ramme alle samvittigheter, til opplysning, til dom og til frelse. Øvrighetens doméne er ikke et for Gud herreløst land, hvor den kan skalte og valte som den vil. Øvrigheten skal høre Guds tale. Forpakterne av vingården kan slå eierens sendebud ihjel, men de kan ikke stoppe Herren i å sende sine bud.

Å gå med på at evangeliet skal ha frihet i sin sirkel (den «oppbyggelige») er et tilbud fra staten som forutsetter at staten på sin side skal være fri for det nærgående i Guds ord. Denne verden ville da være overlatt dens makthavere.

Luther ser det slik at kirkens røst skal komme i embetets navn, ikke i personens. Embetet er et ministerium verbi divini, en forvaltning av Guds ord. Det er ikke en geistlig person som skal refse en øvrighetsperson. Det er Guds ene embete som skal tale til det annet Guds embete. Ikke hvermannskritikk i evangeliets navn, men den innsatte øvrighet i det åndelige er det som skal tale. Hver på sitt område har denne øvrighet ikke bare rett, men plikt til å tale. Hvor Gud er, er det aldri bare rett, men alltid også plikt. Hvordan Luther selv praktiserte dette, har vi sett. Han sa tydelig ifra at de kunne kalle det politikk så meget de ville, Guds ord lar seg ikke skremme av gloser. Den ordets tjener som sier konger og regenter sannheten, «menger seg ikke i verdslig øvrighets saker, men tjener og er lydig mot den høyeste øvrighet.»20

Et anskuelig uttrykk for kirkens plikt til å lese Guds lov for øvrigheten har Luther skapt, og Melanchton har videre utbygd det, gjennom det uttrykk at øvrigheten står under den annen tavle. Kirken har den universelle forkynnerplikt, men innenfor de 10 bud er kirkens spesiale de tre første. Øvrighetens oppdrag ligger i de syv siste bud. Melanchton sier: Magistratus est vox decalogi - øvrigheten skal være budrøsten. «Keiseren må», sier Luther i 1541, «ned i den annen tavle. Høyere kan han ikke stige (om ikke djevelen forleder ham), men så er han også den annen tavle underkastet, han er skyldig å holde hva Gud befaler der, for det er Gud alene som regjerer, og keiseren har ikke makt til å forandre et eneste bud.»21

Det er derfor Augustata legger slik vekt på rettmessig øvrighet. Om og om igjen gjentas ordet rett, - de jure må alt være som vi skal anerkjenne og lyde hos øvrigheten. Melanchton skiller likefrem mellom røver-regimente og lovlig regimente. Om en tenker seg reformatorene stilt over for en moderne Chicago-situasjon og Al Capone var blitt byens herre, som sa til de kristne: Dere er etter Romerne 13 forpliktet til å anse meg som den av Gud innsatte øvrighet, - da ville Luther spurt om Guds ord lærer oss lydighet mot Satan!

Hva skulle da de kristne gjøre i en sånn situasjon, mente Luther? Som kristne skulle de ikke bruke Al Capone-våpen mot Al Capone. Evangeliet skal aldri gripe til sverd mot opprørere. De kristne skulle nekte lydighet i alt som gikk imot Guds ord og samvittigheten, de skulle risikere liv og ære og gods ved å stemple synden og uretten. Men våpen kan kirken aldri løfte. Dette prinsipp hevdet Luther konsekvent hele sitt liv fra 1523, da han gav ut skriftet om den verdslige øvrighet.

Klart blir ingenting i denne verden. En detaljert ledesnor for alle slags tilfelle gis ikke. Luther fikk erfare dette etter som nye voldsomme situasjoner oppstod. Han så da at forrædere og opprørere ville få fritt spill i verden om også borgerne skulle være under kirkens lov: ikke gjøre motstand mot voldelige opprørere. Den kristne borger var i så fall i det borgerlige akkurat som en annen borger. Han kunne ikke løfte avvergevåpenet mot opprørerne i Kristi navn, ikke engang i kirkens navn. Her var den kristne borger ikke høyere enn i den annen tavle, han var under øvrighetens vilkår, ikke under gudsbarnets. I rettens navn måtte han handle, under rettens ansvar stod han. Dette hevdet Luther da de skulle danne det Schmalkaldiske forbund: Når keiseren notorisk øver vold, er fyrstene (og dermed borgerne, også de kristne borgere) løst fra sin lydighetsplikt på samme vis som de er det overfor en morder på landeveien.22 Da måtte altså våpnene brukes for retten.

Måtte ikke Luther da bli ivrig etter å finne den rette kristne statsform? Ivrig var han ikke. Denne verdens praktisk-politiske ordninger fantes der ikke noen detaljert anvisning på i Guds ord. Som det i åkerbruket ikke er særlig om å gjøre hva slags redskap man bruker, men bare om å få jorda til å gi grøde, så er det i statsbruket også bare spørsmål om den gode frukt. Men grunnvilkåret for god frukt er ordenen og retten. For Kristus blir den aller beste statsform av det onde hvis den dreper retten. Ukristelig er den statsform som tjener djevelens interesser med kaos eller med vilkårlighet. Satan sier: Vær deg selv nok, grip alle disse riker og hersk over dem. Øvrigheten må være under Guds hånd; ellers blir den demonisk. Dette er for Luther hovedsaken.

Luther har i noen bordsamtaler gitt beskjed om statsformer som kristelig kan godtas. Han har et klart prinsipp: tyranniet, despotiet, det ukontrollerte enevelde er djevelens verk. Vår keiser, sier han, er ikke enehersker (mon-arch), han har kurfyrstene ved sin side, han kan ikke begynne krig eller gi lover etter sitt godtykke, han er nødt til å ha fyrstene med seg. De bærer sverdet sammen med ham og med like rett, om de enn ikke har samme tittel.

Slik ligger vekten i alt verdslig styre på at det er kontroll, avbalansering av makten. Retten forutsetter vekten. De uavveide styresett er de forkastelige. Hvem som er på toppen, kan være det samme, bare han ikke er alene om styret. «Det kan være en krets av erfarne og dyktige, som i aristokratiet, slik som de har det i Venedig, - det kan være noen få, som i Erfurt med sitt oligarki, det kan være demokratiet med den gemene manns deltagelse i styret, som i Sveits og i Ditmarsken.» Det kan alt være brukelig, men alle regjerende får av Guds ord vite at de også skal lytte til dem de leder. De er ikke satt over stubb og stein, over sau og hund, men over Guds menighet.

Det som kan utledes av Guds ord som prinsipp for all øvrighet, er altså hentet like fra Skriftens sentrum: mennesket som guddomsskapt. På dette har den kristne å prøve statsordningene. Og etter det er despoti og tyranni dømt av Gud. Andre styreformer er brukelige, de skal dømmes på om de fremmer det som er godt.

En annen bibelsk tanke bruker Luther når han tar bildet av Kristus som menighetens hode, kirken som Kristi legeme med mange lemmer, og anvender dette på det borgerlige samliv: Den som styrer, er ikke en solovilje, han er hodet, som samvirker med lemmene. Alt som finnes av øvrighet, er organer for legemet. Hodet står på toppen, men det står også som et ledd i det hele. Derfor utelukker Luther ethvert «eiendomsforhold» fra øvrighetens eller fyrstens side. En styrer kan ikke si: Landet og folket er mitt. Han må omvendt si: Jeg er landets og folkets.

På denne linje er det at Luther kommer til å bruke faderbegrepet om den riktige regent. Det er husfarens kjærlige omsorg han da først og fremst tenker på. «Hvor en herre eller øvrighet ikke elsker sitt folk, er det alt ute med ham.»23

Hele Luthers tankegang utelukker derimot at han med å nevne staten som «patriarkalsk» skulle ville åpne en ny rettskilde, som staten kunne berope seg på når den ville underkue sine borgere. Om staten ble «husfar», så ble han ikke derfor despot! At «all myndighet flyter fra foreldreretten» (som det heter i Store katekismus) gir meget mer de styrende forpliktelse til omsorg enn det opphever barnas og borgernes rett, enn si Guds lov. Den tanke at Luther med de nevnte ord skulle ha gitt staten lov til å frata foreldrene deres oppdragerrett eller til å innføre en hedensk statsoppdragelse av barnesjelene, ville Luther avvise som et satanisk påfunn.

- Luther hadde en tålmodig og dyp ærbødighet for øvrighet. Men han hadde også - til forskjell fra sine senere navnebrødre - en uforferdet Guds-frihet overfor all jordisk myndighet. Han fulgte lydig Skriften, han ville aldri ha Kristusånden menget med verdensmakt. Den ytre lydighet mot styremakten betydde for ham en befrielse for kirken. Men noen absolutt lydighet mot mennesker kjente han ikke. Paven var for ham antikrist i religionen, tyrannene var det i politikken. Den kristne skal imot begge løfte Kristusmerket. Hører motstanderen så dette og omvender seg, så er det godt; hvis ikke, så får den kristne ta følgene for sin person. Du kan i alle fall ha god samvittighet. Og Gud kommer nok med sin dom! «Sverdet er alt innpå halsen av dere», roper han til de tyranniske regenter, «om dere aldri så meget mener at dere sitter fast i sadelen, så ingen kan kaste dere av. Slik sikkerhet og slikt forstokket overmod skal dere brekke halsen på, det skal dere få sanne.»24 For «over sjelene kan og vil Gud ikke la noen regjere uten han selv alene.»25 Og det er «djevelen som rider de verdslige herrer når de nå gjør kirken til en del av et verdslig rike.»26

Kilder:

W. A. betyr Weimar-utgaven av Luthers skrifter.  
E. A. betyr Erlanger-utgaven.

1. Utlegg. av Ps. 101, 1535. W. A. 51, 240, 1.  
2. Den augsburgske bekj. 28,5 (Sml. Schlinck s. 314).  
3. Utlegg. av Ps. 82, 1530. W. A. 31 I, 194,28.  
4. Preken over Ps. 72, 1540. - W. A. 49,30.  
5. W. A. 8,682, 31-36.  
6. Preken over Johs. 19,10-11. 1529. - W. A. 28,361.  
7. Preken over Johs. 16. 1528. - W. A. 28,286.  
8. Preken over Johs. 19. 1529. - W. A. 28,359.  
9. Til Ps. 82. 1530. - W. A. 31 I, 196.  
10. «Oh Kriegsleute etc.» 1526. - W. A. 19, 656.  
11. «Von Weltlicher Obrigkeit» 1523. - W. A. 11, 277.  
12. Ad. Ep. St. Petri, avsnittet: Frykt Gud, ær kongen. 1523. - W. A. 12, 334.  
13. 1533. - W. A. 38, 110.  
14. Jesus renser templet. 1537. - E. A. 46, 186.  
15. Von Weltl. Obrigkeit 1523. - E. A. 22, 88.  
16. Smst. W. A. 11, 267.  
17. Ad. Ps. 82. 1530. - W. A. 31 I, 196.  
18. Tischreden. W. T. R. 5,33,28. Og: W. A. 6,227,9 ff.  
19. Smst. som nr. 17.  
20. Ad Ps. 101. 1535. - W. A. 51, 240.  
21. Tischreden 1533. - W. T. R. 3,74.  
22. W. A. Briefwechsel 8,515.  
23. W. A. 7,602.  
24. Ermahnung zum Frieden 1525. - W. A. 18,293.  
25. W. A. 11, 262.  
26. Preken 1540. - W. A. 49,30.