Hans Olav Felix
Sterke politiske never og kraftig politisk kost
Notodden, 1. mai 2009
Kilde: www.elogit.no

Gode venner -- gratulerer med dagen!

På arbeidernes internasjonale solidaritetsdag 1. mai gjennomfører LO, Norsk Folkehjelp og Arbeiderpartiet sin årlige innsamlingsaksjon. I år går inntektene til Norsk Folkehjelps arbeid med gjenoppbygging etter krig på Gazastripen og i Libanon.

Krigen mot Gazastripen i vinter ble ført mot et område og et folk som allerede over mange år har vært hardt prøvet av krig og blokade. Den dramatiske situasjonen for befolkningen på denne lille landstripen ved Middelhavet er resultat av en villet politikk, ingen naturkatastrofe. Norsk Folkehjelp er til stede sammen med lokale partnerorganisasjoner på Gaza-stripen for å styrke befolkningens mulighet til å holde hjulene i gang i møte med en brutal krig, og en blokade som kveler samfunnet deres. Støtte går til lokale fiskere og bønder, som kjemper videre og rydder ødelagt land og ødelagte båter. Støtte går til nødvendig utstyr til familier som har mistet husene og eiendelene sine i bomberegnet, og til skolebarn som trenger støtte til å håndtere traumene krigen har påført dem. Støtten til befolkningen på Gaza-stripen må også være politisk. Sammen må vi kreve at blokaden heves slik at en virkelig gjenreising av samfunnet på Gazastripen kan skje. Israel må avslutte okkupasjonen og palestinerne må få bygge sin egen suverene stat!

Det er en humanitær krise i Midt-Østen, forholdene i Gaza er forferdelige og forverres stadig. I tillegg er det en politisk krise i Palestina.

- Alt dette har sin årsak i Israels okkupasjon av palestinsk land,

- i Israels apartheid-politikk ved å bygge en mur som skiller menneskene fra hverandre,

- og bygging av ulovlige bosetninger.

Israel bryter menneskerettighetene hver eneste dag og de forsetter å okkupere land i strid med FNs vedtak om at Israel skal trekke seg tilbake til grensene slik disse var i 1967. Israel straffer det palestinske folk nådeløst og skiller ikke på om de dreper kvinner og barn i sin jakt på palestinske aktivister.

Ingen kan forsvare bruk av terror og selvmordsbombere, men det har en årsak som kan forklares. 

Krigen i Sør-Libanon i 2006 varte bare i 33 dager. Men inntil én million klasebomber ble liggende igjen. Nærmere 300 sivile er blitt drept eller lemlestet av disse til nå. Bombene okkuperer store deler av den dyrkbare marken. Norsk Folkehjelp fjerner klasebomber fra appelsinlunder, skoleveier og landsbyer for å gjøre hverdagen trygg for sivilbefolkningen.

Jeg håper dere i dag, på den internasjonale solidaritetens dag, vil støtte folket på Gaza-stripen og i Libanon. De reiser seg og kjemper videre -- og vi ønsker å vise dem vår solidaritet.

Jeg skulle også ønske at Norge ville skjære igjennom alt byråkratisk og diplomatisk visvas ved å invitere Mordechai Vanunu til Norge og innvilge ham politisk asyl. Vanunu har sittet 20 år i fengsel etter at han gjorde verden oppmerksom på at Israel produserte atomvåpen. Tenk dere at Vanunu hadde vært nordkoreaner eller iraner og hadde lagt fram bevis på at det ble produsert masseødeleggelsesvåpen i de landene! Ja, da hadde han vært en helt i vesten som ville ha blitt tatt i mot med åpne armer.

Så, -- Jeg har en oppfordring til den norske regjering. Vis raushet! La Mordechai Vanunu få politisk asyl i Norge.

For en tid tilbake var jeg i en diskusjon med en kollega. Jeg hadde da en situasjonsbeskrivelse av tingenes tilstand i Norge som hun syntes var vel negativ, hvorpå hun hadde følgende replikk:

«Det å være født i Norge er som å ha vunnet hovedgevinsten i lotto en gang i året!»

Sammenlignet med verden rundt oss har hun jo helt rett!

Men det trengte ikke ha blitt sånn, selv med våre naturrikdommer er det ikke gitt at vårt samfunn skulle ha utviklet seg til det land i verden hvor det er minst forskjell på folk. Arbeiderbevegelsen har gjennom mer enn 100 år kjempet slik at arbeiderklassen har fått økt sin velstand jevnt og trutt. Fagbevegelsen i samarbeid med partiene på venstresida har i høyeste grad bidratt til dette. Uten fagbevegelsen hadde vi ikke hatt

- 37,5 timers arbeidsuke

- 5 ukers ferie

- En god sykelønnsordning

- Rett til gratis behandling på sykehus

- Alles rett til gratis skole

- Barnehageplass til alle

- Arbeidsmiljøloven

- Avtalefestet pensjon

- Med mer

Men som sagt, dette har selvfølgelig ikke kommet av seg sjøl. Det har vært gjennom et bevist og målretta arbeid og i stor grad i samarbeid med skiftende arbeiderpartiregjeringer. Dagens Stoltenberg-regjering kom i posisjon takket være fagbevegelsens engasjement i valgkampen 2005 og vi skal sørge for at Regjeringen får fornyet mandat etter stortingsvalget 14. september.

Hele verden er i dag omfattet av den største økonomiske nedgang siden 30-åras børskrakk. Dette er en global krise skapt av en økonomisk elite med forgreninger til så å si alle land. Det startet med at finansboblen sprakk i USA høsten 2007 og har deretter spredd seg verden rundt. Likhetstrekket som går igjen er at bankene og kredittvurderingsinstituttene har bygget opp en myte om at verden flommer over av penger som kunne disponeres til hvem som helst -- nærmest uten sikkerhet. Resultatet ble at folk og bedrifter tok opp lån de ikke klarte å betjene, boligmarkedet kollapset, først i USA, bankene tapte sine penger og flere mektige finansinstitusjoner har gått over ende, investeringer og handel har stoppet opp.

Den globale arbeidsledigheten er sterkt stigene -- det er snart ti prosent arbeidsledige i USA og Europa, ja, i Spania er det allerede 20 prosent ledige.

ILO anslår at den globale ledigheten kan stige med 18 til 30 millioner i år, eller mer enn 50 millioner hvis situasjonen forverres -- 200 millioner lønnsmottakere skyves ut i fattigdom.

Norge er kanskje det landet i verden som har de største forutsetninger for å unngå de verste følgene. Men også Norge merker, og vil i økende grad merke, krisa. Derfor er det bra at vi har en regjering som til nå har fulgt godt opp med tiltak som har en innretning for å holde sysselsettingen oppe og arbeidsledighet nede. Likevel har vi en økende ledighet, de første som har fått føling med denne er byggebransjen og eksportindustrien. Det er kalkulert med bortimot en dobling av ledigheten i løpet av 2009, ved utgangen av året er det beregnet fire prosent ledighet, dvs. 100 000 mennesker. Dette er et gjennomsnittstall som igjen betyr at to til tre ganger flere i løpet av året vil være berørt.

Gode venner!

Nå trengs det mot. Sterke politiske never og kraftig politisk kost -- nasjonalt og internasjonalt -- for å drive tilbake ledigheten -- og for å skape nye arbeidsplasser. I Norge har vi økonomisk handlefrihet til nye grep. Vi har også et sosialt sikkerhetsnett som forsvarer de arbeidsledige! Vi kan legge en offensiv forsvarslinje for å møte arbeidsledigheten. Men vi må også ta et internasjonalt ansvar for å løfte økonomien på rett spor!

Vi leser med vantro høyresidens tenkere som både mener at klimakrisen ikke er menneskeskapt og som mener grådighet og markedskrefter ikke har noe skyld i finanskrisa.

Vi har bare ett svar: La oss for all del her hjemme sørge for at disse kreftene ikke kommer i nærheten av regjeringsmakt. Vi fikk det regjeringsskiftet vi kjempet for i 2005. Vi ble kvitt en høyredominert regjering med Frp på slep. Vi fikk en Regjering som er med oss -- og ikke mot oss!

Det er ingen tilfeldighet at LO i Norge kanskje er verdens sterkeste fagbevegelse. Vi er nå 865 000 medlemmer. I de fleste land i Europa kjemper fagbevegelsen mot regjeringen som ikke er med -- men mot -- fagbevegelsen. Aksjoner og demonstrasjoner fyller gatene fordi dialogen er brutt. Etter over 2 år i statsministerstolen har ikke den svenske statsministeren tatt en eneste telefon til den svenske LO-lederen. Vi snakker med Jens og de rødgrønne hele tiden. Det sier alt om den svenske modellen nå -- men enda mer om styrken i den norske modellen i en tid med økt arbeidsledighet.

I Norge møter vi åpne -- ikke stengte -- dører hos Regjeringen. Derfor skal vi ha denne Regjeringen også etter valget 14. september. Landet trenger en sterk rødgrønn regjering. Landet trenger en sterk og utålmodig fagbevegelse som presser på i kampen mot fattigdom, for mer velferd og likelønn. Landet trenger en sterk fagbevegelse og en sterk venstreside som kan forsvare vanlig arbeidstakere. Vi må sammen sørge for at arbeiderbevegelsens makt ikke svekkes i Norge.

Vi må sørge for at arbeidsgiverne ikke vinner frem i kampen mot allmenngjøring av tariffavtaler. Vi må sørge at høyresiden igjen ikke blir en bremsekloss i kampen mot sosial dumping!

Kjære venner!

Valget til høsten skal vi vinne. Høyre og Frp skal holdes unna regjeringskontorene og stortingsmakt. Frps programforslag er like dårlig for arbeidsfolk som det alltid har vært. Hvordan skal det gå med lønnsutjevningen her i landet hvis sentrale forhandlinger og overenskomster blir fjernet?

- Og sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven blir igjen truet!

- Og nye tiltak mot sosial dumping blir lagt i skuffen!

Det er selvsagt fagbevegelsen og arbeiderbevegelsens makt skipsredere og kapitalmakta er ute etter når de bevilger millioner til Høyre og Frps valgkamp. Det koker ned til hvilket samfunn vi vil ha -- og hvilke verdier vi skal bygge landet på.

Tiden er ikke inne for skattelette. Høyresiden skriver ut feil medisin i kampen for arbeid til alle. Høyresiden er på feil banehalvdel -- igjen. La det være budskapet til høyresida.

Den rødgrønne regjeringen har vært et vellykket prosjekt. Det har fagbevegelsen bidratt sterkt til. Og det er unikt i Norden -- ja i verden -- at vi har en regjering som leverer et faglig regnskap til LO og arbeidstakere over hva man har gjort politisk for å oppfylle LO-medlemmenes krav. Det vil skje på LO-kongressen som åpner 11. mai. Det er vi stolte over. Det setter LOs medlemmene stor pris på. De blir hørt, sett og lyttet til. Regjeringen tar vanlig arbeidsfolk på alvor! Vi har en regjering som har doblet fagforeningsfradraget fordi man ser nytten av et organisert arbeidsliv! Frp vil fjerne fradraget fordi 20 milliarder skal deles ut i skattelette til de som har mest fra før! Dette er fagforeningsfiendtlig politikk.

Jeg er nøktern optimist m.h.t at vi skal komme igjennom krisa uten altfor store følger. Men vi skal følge nøye med, og sammen med LO-fellesskapet skal vi arbeide politisk for å begrense følgene av krisa mest mulig.

Sosial dumping har toppet vår dagsorden i lang tid. Fra EU-utvidelsen 1. mai 2004 har vi hatt et sterkt innslag av arbeidstakere fra Øst-Europa, spesielt fra Polen. Fagbevegelsen har ønsket dem velkommen, men vi har hele tiden presisert at de skal ha verdige arbeidsforhold. Den beste måten å sørge for at så skjer er at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde. Vi har gjennom et godt faglig politisk arbeid sørget for at regjeringen har kommet opp med lover og forskrifter som har lagt forholdende bedre til rette for at denne arbeidskrafta ikke blir kynisk utnyttet. Mye er gjort, men det er fremdeles behov for forbedringer. Ett av virkemidlene mot sosial dumping er «Lov om allmenngjøring av tariffavtaler».

Det første vedtaket om allmenngjøring fikk vi i 2004, i dag er byggoverenskomsten allmenngjort i hele landet, VO er allmenngjort innen deler av verftsindustrien. EL & IT

Forbundet har krevd allmenngjøring av «Landsoverenskomsten for elektrofagene» (LOK). Den statlig oppnevnte tariffnemnda har hatt kravet til behandling i over ett og halvt år. Årsaken er først og fremst trenering (nærmest sabotering) fra arbeidsgivernes representant i nemnda. Vi la fram en solid dokumentasjon for nemnda, men etter flere utsettelser kom nemnda til en 3--2-kjennelse som gikk imot allmenngjøring.

Dette er for oss en stor skuffelse og en undergraving av betydningen av Lov om Allmenngjøring av tariffavtaler. Vår erfaring med dokumentasjonskravene som tariffnemnda krever for å fatte et vedtak, er at de har blitt betydelig skjerpet fra første vedtak ble fattet i 2004. Den gang var avisoppslag [om] arbeidskontrakter nok til at man kunne fremme et krav om allmenngjøring for nemnda. I hver begjæring etter dette har listen for dokumentasjon blitt lagt høyere og høyere.

Ett av de viktigste ankepunktene fra vår side mot allmenngjøringsloven har vært kravet til den omfattende dokumentasjon som nå kreves for å få allmenngjort en tariffavtale. For hvert vedtak som har blitt fattet, har dette medført at vi som arbeidstakerorganisasjon har fått det vanskeligere og vanskeligere med å fremskaffe dokumentasjon på hva som er de reelle lønns- og arbeidsvilkår som utenlandsk arbeidskraft jobber under.

Dette fordi trusler om hjemsendelse dersom noen «snakker» er blitt mer vanlig nå enn tidligere, samt at de som driver med underbetaling har blitt bedre på å skjule de reelle forholdene. At man utstyrer arbeidstakere med to og tre forskjellige arbeidskontrakter er vel kjent, men har ikke blitt vektlagt nok som bevis på sosial dumping. Man har blitt avkrevd annen dokumentasjon i tillegg.

Man må kunne spørre seg om hva nemnda tror er årsaken til at en arbeidsgiver har to til tre arbeidskontrakter per arbeidstaker hvis det ikke er for å drive med sosial dumping? Etter vårt syn burde slik dokumentasjon alene være nok til å få allmenngjort en tariffavtale.

I vårt høringssvar til en mer effektiv allmenngjøringslov har vi vektlagt at det er behov for å ta vekk hele dokumentasjonskravet i loven og innføre en ordning med allmenngjøring dersom en av partene i arbeidslivet krever dette.

Et annet forhold som vi mener er av avgjørende betydning for å demme opp for sosial dumping, er at det innføres solidaransvar og at krav overfor oppdragsgiver må ha en tidsfrist (eksempelvis 52 uker).

Vi er nå godt inne i det femte året med behandling av tjenestedirektivet. Det startet da EU-kommisjonen fremmet det såkalte Bolkenstein-direktivet 13. januar 2004. Etter store protester fra europeisk fagbevegelse ble direktivet omarbeidet til Tjenestedirektivet, slik vi kjenner det i dag. Den 4. desember 2006 ble direktivet behandlet i LO-sekretariatet, da med en innstilling som i utgangspunktet ville betydd en aksept fra LOs side. Men på grunn av sterk motstand fra forbundene ble saken i stedet tatt opp i LOs representantskapsmøte 27. februar 2007.

Representantskapets vedtak:

LO krever at Regjeringen foretar en grundig konsekvensanalyse av hvilken virkning Tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor. LO forutsetter at Tjenestedirektivet sendes ut til ny og endelig høring etter at konsekvensanalysen er offentliggjort og før Regjeringen tar standpunkt til direktivet.LO krever en forsterket innsats mot sosial dumping ut over de tiltak som er foreslått i Soria Moria-erklæringen og i Revidert Nasjonalbudsjett for 2006.

Regjeringen lyttet til LO, og innfridde disse kravene.

Neste vedtaksmessige behandling i LO-sekretariatet var 13. oktober 2008. Etter en grundig behandling ble følgende fire punkter framhevet:

Sitat:

at tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping, samt at ytterligere tiltak som LO har krevd -- herunder solidaransvar -- blir iverksatt og kan gjennomføres,at allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles,at nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor -- herunder helse, sosiale tjenester, trygdelovgivning, skole, transport og produksjon av elektrisk kraft,at tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.

Som en avslutning vedtok sekretariatet -- sitat:

Hvorvidt Norge skal implementere et EU-direktiv vil alltid måtte være gjenstand for en avveining. Reservasjonsretten er et reelt alternativ. Flere av LOs medlemsforbund har gjort vedtak om at Regjeringen må benytte reservasjonsretten, basert på usikkerhet om virkningen av å innføre tjenestedirektivet. Så lenge det eksisterer usikkerhet om disse punkter deler LO dette synet. -- Sitat slutt.

Regjeringen har gitt svar på alle de fire punktene. Svar som i utgangspunktet ser beroligende ut, men med den vesentlige forskjellen at dette er den norske regjeringens syn og det medfører ikke at Norge har fått de samme garantier fra EU.

Da så Regjeringen den 20. november i fjor vedtok at den skulle levere innstilling til Stortinget om å godkjenne direktivet, var det med Aps 10 stemmer -- mot Sp og SVs 9 stemmer. Jeg oppfatter at mindretallet har den samme oppfatning som oss, at det fremdeles hersker så mye tvil i saken at å ta i bruk reservasjonsretten ville være riktig.

Jeg tør minne om at det norske storting også tidligere har vært skråsikker i sak m.h.t hva vi nasjonalt kan bestemme uavhengig av EU. Det beste eksemplet er eierskapet til vannkrafta -- eller den såkalte hjemfallsretten. Ved inngåelse av EØS-avtalen garanterte regjeringa og stortinget for at hjemfallsretten var et nasjonalt anliggende. EFTA-domstolen mente noe annet ved sin domskjennelse i juni 2007, da den sa at Norge bedrev ulovlig forskjellsbehandling.

Vår usikkerhet m.h.t til tjenestedirektivet omhandler det samme -- at de gode tiltak vi lager nasjonalt kan bli satt til side hvis en utenlandsk tjenesteyter bringer forholdet inn for ESA.

EL & IT Forbundet oversendte i januar et forslag til LO hvor vi foreslo utdypende tekster til LOs fire punkter som kunne tas inn i både stortingsvedtak og i protokoll mellom EØS-avtalens parter. Etter en vurdering av LOs juridiske fikk vi følgende svar -- sitat:

Det er ikke realistisk at EFTA-landene kan oppnå en annen ordlyd eller tilnærming til tjenestedirektivet enn det EU-landene kom fram til i sitt kompromiss i EU-parlamentet. Kommisjonens kompetanse strekker seg heller ikke så langt. En slik presisering vil også være av liten verdi ettersom EFTA-domstolen, som er dømmende instans i forhold til EØS-avtalen, uansett vil tolke en protokoll mellom EØS-partene harmoniserende og i overensstemmelse både med tjenestedirektivet selv og ikke minst med EØS-avtalen/EU-traktatens tjenesteregler. Her er det slik at direktiv og andre sekundærtekster må vike ved motstrid i forhold til traktaten. -- Sitat slutt.

Dette sier meg at tvil og usikkerhet overhodet ikke er satt til side og at LOs vedtak fra 13. oktober i fjor fremdeles gjelder.

Det er bra at Regjeringen har lyttet til LO og brukt godt med tid til utredninger. Det er bra at det er innført tiltak mot sosial dumping med mer.

Men når Regjeringen så langt har hørt på fagbevegelsen og utsatt prosessen, hvorfor kunne ikke regjeringen ventet med stortingets behandling til etter LO-kongressen?

Jo, fordi her er det ganske tydelig at noen er redd for at kongressen skal fatte et vedtak som opprettholder kravet om reservasjon.

Med denne behandlingsmåten ender saka med overkjøring av fagbevegelsen

Og det er ikke bra!

En av de viktigste politiske kampene som er vunnet i denne stortingsperioden, er det norske folks eierskap til vannkrafta. Etter at sterke interesser innen industrien meldte Norge inn for ESA i 2002 med den påstand om at vårt hjemfallsregime var EU-stridig (dette med at private kraftselskap må levere sine anlegg vederlagsfritt tilbake til staten etter 60 år), har det offentlige eierskapet vært satt i spill. Hydro, paradoksalt nok et delvis statlig eid selskap, hadde kun én agenda -- nemlig å tilrane seg krafta som skal hjemfalle til odel og eie. Her har de god støtte fra Høyre og Frp som ønsker å privatisere eierskapet til vannkrafta. Hadde ikke de rødgrønne vunnet valget i 2005, ville det offentlige eierskapet til vannkrafta ikke vært intakt i dag. På dette feltet har regjeringa levert, og her fortjener de stor honnør og ikke den kjeften som jeg dessverre opplever at noen av mine LO-kolleger framfører.

Norge behøver kraftutveksling med nabolandene, men det er viktig at produksjonen og handelen med kraft reguleres slik at det ikke truer forsyningssituasjonen i landet. Det er viktig at norsk vannkraft fortsatt sikrer næringsliv og husstander elektrisitet til rimelige og forutsigbare priser. 

Det er ingen kraftselskaper jeg kjenner til som har en strategi som tar sikte på utelukkende å tjene på eksport, alle selskaper jeg kjenner til har salg av kraft til norske forbrukere som hovedstrategi -- enten det er næringsliv eller husstander. Kablingen til utlandet er, til et visst omfang, et gjensidig behov, for Norge for å dekke opp tørrårstrusselen. Det har nok medført en viss prisøkning i Norge, men ingen full prisutjevning vil komme uten en voldsom satsing på kabelutbygging, og det synes for øyeblikket å være en fjern trussel.

Storparten av kraftkrevende industri har dekket behovet for langsiktige kontrakter gjennom kommersielle avtaler. Erstatningen av myndighetsbestemte kraftkontrakter med kommersielle har vært økonomisk utfordrende for kraftkrevende industri. Det er viktig at industrien utnytter det fortsatt lave prisnivået i Norge til å inngå langsiktige kraftkontrakter. Samtidig hjemfaller deler av kraftproduksjonen til blant annet Hydro i løpet av de kommende tiårene. Denne kraften må disponeres slik at den sikrer den kraftkrevende industrien gode, langsiktige avtaler. Både kraftkrevende industri og regjeringen har et klart ansvar for både å sikre langsiktig krafttilgang for industrien og nødvendige reinvesteringer for å modernisere industrien og effektivisere energibruken.

Så langt det er brakt på det rene, har storparten av kraftkrevende industri sikret seg langsiktige avtaler, hovedsakelig fram til 2020, med noen mindre kontrakter som løper dels fram til 2015, dels til 2030. De få som gjenstår, representerer et kraftbehov på rundt 10 prosent.

Hjemfall er en avsluttet debatt, i alle fall etter at utleieproposisjonen er behandlet. Slik det ser ut nå, vil industrien kunne eie 1/3 i kraftselskap, og derigjennom sikre seg krafttilgang. I tillegg vil de kunne konkurrere om innleie av kraftproduksjon, selv om de eneste som kan være betalingsdyktige i leiemarkedet vil være selskaper som Norsk Hydro, som vil kunne disponere innleid kraft fritt. Det er bare et fåtall av selskapene innen kraftkrevende industri som har egenproduksjon, de fleste kjøper kraften av andre. Regjeringen må ivareta hele industriens interesser, derfor må staten bidra til at hjemfalt kraft blir rettet inn mot hele industrien.

Regjeringen la fram en Ot.prp. 3. april om utleie av vannkraftproduksjon i 15 år. Vi i EL & IT Forbundet er motstander av dette, hvilket jeg skal komme tilbake til. Flertallet i LO-sekretariatet er for utleie, men bare til industrien og at det skal være 30 i stedet for 15 år. Ingen av disse to forutsetningene til LO er ivaretatt i proposisjonen -- og det skjønner jeg godt. Den første forutsetningen ville ha blitt stoppet av ESA. Det er slik at hvis en kraftverkseier ønsker å leie ut sine anlegg, må han legge utleieforholdet ut på anbud slik at alle interessenter i EU-området (alle 32 landene) kan by på utleiekontrakten. Norsk vannkraft er en etterspurt vare i Europa, og de store kraftgigantene som EON, Vattenfall m.fl. vil by på disse kontraktene på en slik måte at norsk industri vil bli konkurrert ut. Det eneste vi oppnår i så måte er en gradvis innføring av utenlandsk eierskap av vannkrafta og derved en svekkelse av det vi har oppnådd med det offentlige eierskapet. Derfor blir skaden mindre ved 15 enn 30 år hvis utleie skal vedtas.

 

Det å gjøre utleie til en sak om forutsigbare konkurransedyktige kraftpriser til kraftkrevende industri, er å snu saka på hodet -- det er heller snakk om eierskap og kontroll over den norske vannkrafta.

LO-kongressen starter om 10 dager, alle de temaene jeg har tatt opp her i dag vil også være på kongressens dagsorden. I tillegg kommer saker jeg ikke har nevnt, som f. eks. boring etter olje i sårbare områder. Jeg har store forventninger til at kongressen legger et godt grunnlag for hva vi krever av de politiske partiene. Jeg er også sikker på at vi kommer til å oppsummere med at en fortsatt rødgrønn regjering er den beste garantist til å innfri disse kravene.

Arbeid til alle vil fortsatt være jobbnummer 1.

Ha en fortsatt god 1. mai!